Fra sidelinja:

«Ingen mener vel at vi faktisk lever i et religiøst diktatur hvor fruktbare kvinner er slavende rugemaskiner?»

Jeg kan gå god for at Kjell Ingolf Ropstad er en trussel mot homofile, transkjønnede, fruktbare kvinner, rasjonell tankegang, sekulært demokrati, og folk som liker å runke på helligdager. Men la oss trekke pusten litt.

«LATTERLIG»: Da jeg så bildet av tredve demonstranter i matchende kostymer, skrev jeg i sosiale medier at dette var «eksepsjonelt latterlig, såframt du ikke oppriktig mener at Norge er Saudi-Arabia», skriver Dag Sørås.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix 

meninger

Over halvparten av alle svangerskap ender med spontanabort, ofte før kvinnen oppdager at hun er gravid. Betyr ikke dette at Gud, om han eksisterer, må være den mest overivrige abortlegen av dem alle?

Dette spørsmålet stilte jeg daværende KrF-leder Knut Arild Hareide i programmet «Mandagsklubben» for et par år siden, og han tok heldigvis kommentaren som en åpenbar retorisk spøk (selv om jeg fortsatt mener han er svar skyldig).

Hareide var så langt unna en mørkemann som man kommer, og godgutten hadde jo til og med noe så ukristelig som humoristisk sans. Hans etterfølger Kjell Ingolf Ropstad er på sin side et produkt av den reaksjonære delen av partiet, og dermed et skreddersydd fiendebilde for alle rettenkende mennesker. Jeg er allikevel forundret over hvor virkelighetsfjern en del av motreaksjonene har vært.

 

Prakteksempelet er den famøse «Handmaid’s Tale»-demonstrasjonen i forbindelse med avdukingen av den nye regjeringen. Da jeg så bildet av tredve demonstranter i matchende kostymer, skrev jeg i sosiale medier at dette var «eksepsjonelt latterlig, såframt du ikke oppriktig mener at Norge er Saudi-Arabia».

Jeg la til at jeg er «ettertrykkelig pro-abort og anti-regjeringen», bare for å understreke at jeg ikke hadde klikket totalt. Det var kanskje flåsete skrevet, og gjennomtenkt var det definitivt ikke. En del av reaksjonene fikk meg allikevel til å tenke over hva det er man faktisk prøver å oppnå ved politisk aktivisme.

For det første ser jeg ironien i at jeg kritiserer andre for å sette ting på spissen. Mitt eneste tilsvar er at jeg setter ting på spissen i en humoristisk kontekst, og så vidt jeg kan se var denne aksjonen så humørløs at Børre Knudsen og hans ketsjupmarinerte fosterdukker blir urkomiske i forhold.

En annen innvending var at jeg tok «Handmaid’s Tale»-referansen alt for bokstavelig. For ingen mener vel at vi faktisk lever i et religiøst diktatur hvor fruktbare kvinner er slavende rugemaskiner? Hvordan skal man da tolke arrangøren bak demonstrasjonen, som sa at «det er merkelig at man må ty til et kostyme fra en serie, som viser noe så drøyt, og som plutselig er en del av ditt eget samfunn i 2019».

Det høres relativt bokstavtro ut i mine ører. Jeg kan gå god for at Ropstad er en trussel mot homofile, transkjønnede, fruktbare kvinner, rasjonell tankegang, sekulært demokrati, og folk som liker å runke på helligdager. Men la oss trekke pusten litt.

Den konkrete innskrenkningen i abortloven, som regjeringen ble enig om, er ikke «i ferd med å sette likestillingspolitikken flere tiår tilbake i tid». For å være helt nøyaktig, så tar regjeringen oss tre år tilbake i tid. Det var først var i 2016 at Norge, som eneste land i Europa, åpnet for selvbestemt fosterreduksjon, og det har siden den gang blitt utført 13 slike aborter. Om dette var plottet i «Handmaid’s Tale»-serien, så tviler jeg på at mer enn 13 personer hadde giddet å se på.

Hege Ulstein skriver i Dagsavisen at det faktisk ikke er sånn «at alle som er mot innstrammingen i abortloven mener at Ropstad er en voldtektsmann fra Gilead, bare fordi en liten gruppe aktivister demonstrerer i Handmaids Tale-kostymer foran slottet. Hvis denne måten å manipulere debatten på vinner fram, kan Høyres spinndoktorer le hele veien til First House». Her treffer hun spikeren hodet, for når faktafjern skremselspropaganda får legge føringen, mister vi oversikten over hva vi diskuterte i utgangspunktet.

«Så hva gjør du for å bidra i kampen for abortrettigheter?», spør du kanskje da. For det første stemmer jeg ikke på noen av partiene som mener abort er et forhandlingskort. Jeg blir også kvalm av å se statsministeren ofre hva enn hun måtte ha av personlig integritet på maktsykhetens alter.

Jeg snakker om abortrettigheter på scenen, på podkaster, og i TV-programmer som nevnte «Mandagsklubben». Jeg har sagt at abortrettigheter er en av de tingene som kan få selv en gammel kyniker som meg ut i et demonstrasjonstog. Det fordrer derimot at vi forholder oss til virkeligheten, og unngår ineffektiv krisemaksimering.

Du står fritt til å vise din misnøye på hvilken enn måte du vil, men ikke forvent ukritisk hyllest om metodene dine inkluderer overspent alarmisme som får Kvinnegruppa Ottar til å fremstå som et moderat alternativ.

Jeg har ingen problem med at folk kaller Ropstad en mørkemann, men det betyr ikke at han har mørklagt hele Norge. Ifølge en fersk meningsmåling utført av Dagbladet er åtte av ti for selvbestemt fosterreduksjon. Det er ingen grunn til å overdrive. For hvis du ved å kritisere mørkemenn gjør deg selv til en nyttig idiot for de samme konservative kreftene, så har middelet ødelagt for målet. Og da hadde det vært bedre om du ikke gjorde noe i utgangspunktet.

La oss ikke gjøre noe som får Børre Knudsen til å smile i graven.