Kommentaren

Hvorfor skal samene ha en egen nasjonaldag?

I dag markeres samenes nasjonaldag. Utrolig nok skaper dette fortsatt harme hos enkelte.
meninger

Man kan stille klokka etter dette. Den sjette februar hvert år markeres dagen, og akkurat som at sosiale medier (for det meste) fylles opp med vennlige og betimelige gratulasjoner på både norsk og samisk, kommer irritasjonen, forundringen og sågar raseriet.

«Hvorfor skal samene ha en egen nasjonaldag?» er det evige mantraet.

Formaninger om at vi er ett land, og at det er helt meningsløst at samene skal ha en nasjonaldag inni nasjonen Norge osv. Motstanderne er gjerne de som også er mot skilting på samisk, og som flyr i flint når det er snakk om andre flagg enn det norske i 17.mai-toget. Bare tanken på en nasjon inni nasjonen Norge er åpenbart ikke til å holde ut. Man skulle nesten tro det eksisterte en redsel for at «norske verdier» skal svinne hen.

Men det er altså forskjell på nasjon og stat. Nasjon betyr folk, og vi har flere folk i Norge. Det homogene norske er en fjern tanke, hvor fæl tanken om en globalisert verden enn må oppleves for enkelte.

At Stortinget, Sametinget, Kongehuset, Den norske kirke, Språkrådet og Store norske leksikon også skriver samenes nasjonaldag hjelper åpenbart lite. Behovet for et «vi» og et «dem» pipler opp hver bidige gang. Så sent som i år har jeg lest dønn seriøse avisinnlegg om «samifisering» av Norge, i forbindelse med skilting på samisk. I Tromsø Høyre krangler de fortsatt internt om dette, 102 år etter det første samiske landsmøtet fant sted (som også er utgangspunktet for datoen).

Samenes nasjonaldag har blitt markert og feiret 6. februar i Norge, Finland, Sverige og Russland siden 1993. Ti år etterpå ble dagen offisiell flaggdag, og dagen skal av den grunn markeres med flagging ved alle offentlige bygg i landet. Om man ønsker å heise det samiske flagget er frivillig. Dagen er både ei feiring og en formell anerkjennelse av samisk kultur og identitet, som en del av den norske offentligheten.

Historien om det samiske i Norge er kronglete, vond og trøblete. Vi har hatt en dypt skammelig og statlig rasisme satt i system, der joikeforbud og brutale fornorskningsprosesser var med å bygge store murer av konflikt mellom det samiske og det norske samfunnet, og der mange av sårene fortsatt ikke har grodd ordentlig.

Konflikten rundt utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skapte senere et voldsomt engasjement på nasjonalt plan, og to sultestreiker (i 1979 og 1981) understreket alvoret. I 1989 ble Sametinget grunnlagt og åpnet av Kong Olav. Åtte år senere beklaget Kong Harald den urett samene hadde blitt påført av den norske stat. Heldigvis, og med rette.

Å skrive om det samiske er noe av en risikosport. Selv har jeg mange ganger latt meg forundre over den aggresjonen og det flammende hatet enkelte nordmenn nærer overfor det samiske.

Vi som jobber i media vet at selv den mest uskyldige sak som angår det samiske må voktes med argusøyne, fordi kommentarfeltene på nettet deprimerende ofte blir spekket med hatske kommentarer, samevitser og uironisk bruk av slagord som «Alt for Norge» sammensauset med «Norge for nordmenn».

I tillegg er det vanskelig å kritisere det samiske uten å kjenne på en bekymring for å bli beskyldt for å renne ærend for politiske fraksjoner man selv føler seg milevis unna. For det er fullt mulig å påpeke problemer innad i det samiske miljøet og samtidig ha respekt for den samiske kulturen som sådan.

Senest i fjor ble det fremlagt en rapport som viste at 49 prosent av samiske kvinner har vært utsatt for vold eller overgrep. Det er sjokkerende og alvorlige tall, noe sametingspresident Aili Keskitalo også var raskt ute med å understreke. Å være homofil same er også et hardt og trangt skap å være fanget inni. Det samiske miljøet selv fortsatt har mye å rydde opp i internt. De også.

Den rent etniske tematikken finner jeg generelt problematisk, for hva som er norsk eller samisk kan være vrient å peke på. Hvilket blod og gener som renner gjennom årene våre blir litt meningsløst å snakke om, da det å dele mennesker inn etter genetikk har gitt oss noen av de mest brutale kapitlene i menneskets historie.

Og hvis vi først skal åpne denne luka, krever det ikke spesielt avansert forskning for å skjønne at det er masse samisk blod i masse nordmenn, og masse norsk blod i masse samer. Heldigvis, må jeg tilføye. Jeg er generelt skeptisk til det egentlige verdigrunnlaget til alle mennesker som vifter for høyt og ivrig når det blir snakk om etnisitet.

Jeg føler meg norsk på veldig mange måter, om ikke direkte nasjonalromantisk, slik de mest ivrige utskuddene i Senterpartiet og Frp forfekter. Men jeg heier på Norge i idrett og jeg elsker dette lille og rare landet mitt, som jeg ville forsvart mot enhver som truet det. Men man skal være temmelig naiv og engstelig for fremmede impulser for å tro på det rotekte, klinisk rene norske. Selv kongefamilien vår er importert fra utlandet, og korset i flagget vårt tilhører en religion vi importerte fra Midtøsten for tusen år siden.

Det samme gjelder innad i det samiske miljøet, der de mest konservative og tradisjonstro graderer og setter forskjellige fraksjoner opp mot hverandre, alt etter om man behersker det samiske språket, er sjøsame eller reindriftssame og så videre. Selv udelt negative ord som «plastikksame» blir uironisk brukt om dem som ikke er anerkjent som nok samisk, av samer som mener at de selv er ekte. Det er uverdig og ødeleggende for det som heller burde vært et samlende fellesskap.

Norge må kunne være raust og romme noe større enn at vi snakker om etnisitet, hva som er ekte norsk eller samisk, hvem som var først og hva som er rett eller galt å være. Her har jeg heldigvis mye større tro på kommende generasjoner enn de som har vært.

Så gratulerer med dagen hele det samiske folket, på vegne av hele Norge. Lihkku beivviin!