Fra cirka 2003 har veivesenet forsøkt med risikosøkende virksomhet på fjordsokkelen i Ramfjord. Det har vært et prestisjepreget forsøk på å drive fram vestre veiomlegging i Ramfjord.

Det blir interessant å finne ut om veivesenet nå vil gå videre med å vanskeliggjøre E8s veitilførsel til Tromsø. En annen fremgangsmåte i forhold til Tromsø kan muligens redusere noe av gnisningene mellom Tromsø og veivesenet.

Noen av risikofaktorene i Ramfjord og vestre E8 kan illustreres med følgende:

• Der hvor risikoen for utglidninger er høyest, der velger man å plassere brua og steinfyllinga på toppen av fjordterskelen og marrabakken, akkurat i overgangen mellom dypvanns ytre fjord og grunnvanns indre fjord.

• Steinfyllinga får bredde tilsvarende Europavei og 10 meters høyde over høyeste høyvann, pluss dybde ned til fjordterskelen, med lengde tilsvarende sperring av halve fjorden.

• Høyeste risikonivå for kvikkleireras i hele Troms fylke er fastsatt for Leirbakken.

• Brupillarene blir ikke forankret ned til fast fjell. De skal sikres i tillegg med steinfyllinger på skrå rundt hver brupilar, med fyllingshøyde fra utgravd sjøbunn opp til laveste lavvann. Innskrenking av vannføringen forsterkes, og tyngden på fjordterskelen blir mangedoblet.

• Biologisk mangfold i fjorden trues av endring i vannføring, og artenes mulige utvikling er ikke fullgodt kartlagt.

• Høyere vanntrykk mot brupilarene, sterkere vannstrøm og dårligere vannutskifting mellom ytre/indre fjord.

• Ispresset om vinteren mot brua og steinfyllinga blir tyngre og større.

Forrige gang da vannføring, istrykk og fjordens biologi ble undersøkt og vurdert, så var de skrå steinfyllingene rundt hver brupilar ikke påtenkt. Fjordterskelen er mest sårbar for utløsning av oversjøiske og undersjøiske rastilfeller.

Landskap og terreng i området Leirbakken er under løpende forandring. Lommer av kvikkleire kan utløse ras, og et belte med lagtykkelse opptil 13 meter kvikkleire tilsvarer høyden på et 5 etasjes hus. Disse massene har ennå ikke satt seg.

Østre E8 ble heldigvis vedtatt av regjeringen i 2015. Nå har Veivesenet brukt 6 års innsats fra 2012–18 til å motarbeide østre veiløsning. Før det brukte de 9 år fra 2003–12 til å fremme vestre i forhold til østre E8 med Tindtunnelen.

Tiden er inne til å glemme 15 års trenering fra veivesenet, i tillegg til alle årene før 2003, som de herset rundt med E8 i Ramfjord.

Ulykker og trafikksikkerhet viser klart best resultat med østre alternativ. Østre E8 med Tindtunnelen har 4-felts tunnel i sammenligning med 2- og 3-feltsvei rundt forbi Sandvikshøyden som blir 15,5 km lengre og tilsvarende ulykkesutsatt. Ulykkesrisikoen mellom Ramfjordmoen og Tomasjord med tunnel blir bedre enn halvert.

Risikoer rundt Leirbakken og Hans Larsanes er mest vektlagt her. Den transportøkonomiske analysen bør se hele strekningen Tromsøya–Sørbotn under ett, ikke bare den kunstig isolerte strekningen Sørbotn–Laukslett.

På vestsida har veivesenet i regplanen plassert flere 6,5 prosent stigninger på en Europavei som har over 700 trailerpasseringer per døgn. De har innvilget dispensasjoner til seg selv for stigninger som egentlig ikke er tillatt på Europaveger. Disse stigningene fører til ekstra støyforstyrrelser i boligfeltene på østsida, fordi vannspeilet i fjorden er en sterk formidler av støy og motorbråk.

Stigninger på 6,5 prosent spiser opp drivstoff-besparelser som kunne oppnås ved kortere kjøredistanse for deler av trafikken. Vestveien blir eventuelt et skoleeksempel på umoderne, miljøfiendtlig trasévalg.

Østre trase med Tindtunnelen fjerner risikoen og trafikken fra området Leirbakken, ytre Ramfjord og vestsida. Østre trase blir fjernt fra risikoområdet.

Hvem vil forsvare og bevare Ramfjorden som naturperle som ødelegges med en estetisk rasering ved Veivesenets bru og steinfylling? Dette kanskje viktigste aspektet ved vestre E8 er dessverre ganske uberørt i debatten.