Minneord:

Matti – tidenes beste skihopper (1963-2019)

Jeg vet ikke om idrett er kultur, men at noen idrettsprestasjoner kan være kunst, er jeg hellig overbevist om.

Matti Nykänen avbildet i forbindelse med hopprennet i Salpausselka, Lahti, i 1981.  Foto: Matti Björkman / Lehtikuva / NTB scanpix

meninger

De ypperste idrettsprestasjonene rører ved oss på et nivå som bare de fineste kulturopplevelser kan tangere. Et skuespill. En film. En konsert.

En skihopper som bånner bakken.

Ronny Bratten  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

 

Hva det er som gjør skihopping så ekstremt fascinerende, kan jeg ikke uten videre sette fingeren på. Folk som går langrenn er imponerende, men alle forstår jo at den som er sterkest i armene og har best lungekapasitet antagelig stiller sterkt. I løping vinner den raskeste eller mest utholdende.

Skihopping er derimot ikke uten videre like forståelig for mannen i gata. Skihoppere ser ganske like ut, veier omtrent det samme og konkurrerer i samme bakker. Skal jeg tippe, er det ikke så stor forskjell på spensten til vinneren og den som kommer på 30. plass. Så hva er som gjør at to stykker med like fysiske forutsetninger ikke hopper like langt?

Det er fordi de beste hopperne har et medfødt talent – en gave, om du vil – som gir evnen til å satse riktig, treffe hoppkanten, sveve og sette nedslag. Det er den ultimate kombinasjon av mot, fysikk, timing og vurderingsevne.

Dette bildet av Matti Nykänen er tatt under Holmenkollrennet i 1983.  Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

 

Matti Nykänen er den største skihopperen gjennom tidene. Det finnes skihoppere som har vunnet flere renn og holdt på i flere år, men ingen har hatt samme gudegave som Matti. Liten bakke, stor bakke, skiflyvning – verdenscup, VM, OL – snø, tåke, regn, med- eller motvind: Matti hoppet lengst.

Jeg ser ikke lenger på skihopping. Jeg forstår ikke de nye reglene for vind og fart og synes uansett at Bokløvstilen er vulgær. Jeg avskyr dagens hoppsport hvor hopperne flyter rett over bakken og holdes oppe av lav vekt, posete drakter og bakkeprofiler beregnet for aerodynamikk og oppdrift.

Men en gang var hopping noe helt annet! Hopping var kraftig trekk i stilpoeng for saksing av ski, antydning til jamsides nedslag og vifting med armer. Hopping var å satse på hoppkanten, sprette tjue meter over kulen og deise ned i bunnen av bakken. Hopping var varierende vind fra hopper til hopper. Bare de råeste og psykisk sterkeste leverte jevnt, renn etter renn etter renn.

Det var knalltøft i teten. Østerrikerne Ernst Vettori og Andreas Felder. Tsjekkeren Pavel Ploc. Canadiske Horst Bulau. Jugoslaven Mirian Tepes. Norske hopp-ess som Olav Hansson, Roger Ruud, Per Bergerud, Vegar Opaas og Erik Johnsen. Og ikke minst mannen med verdenshistoriens minst kledelige bart, Jens Weissflog. Alle kunne i sine beste stunder vinne hopprenn. Men Matti hoppet lengst og vant oftest.

46 verdenscupseiere. 4 ganger vinner av verdenscupen sammenlagt. Vant hoppuka 2 ganger. 4 OL-gull. 6 VM-gull. 1 gull i VM i skiflyvning. 

Hadde bare hverdagslivet vært like enkelt å takle for Matti, som å kaste seg ut fra et hopptårn i 100 km/t foran 40 .00 tyskere som håper at du skal mislykkes. Som en overtydelig parodi på en ekte finne, vennet hoppguden seg tidlig til å feire seierne sine i sprit. Og Matti hadde mer å feire enn de fleste.

Tre år etter at han pulveriserte all motstand i OL 1988, var det slutt. Den groteske v-stilen fjernet skjønnheten fra hoppsporten, og avsluttet Mattis karriere – som riktignok var på hell i alle tilfeller. «Jeg er ingen låvesvale», sa Matti og insisterte på å hoppe klassisk til det siste.

Etter karrierens slutt ble det mer sprit, flere ekteskap, noen bisarre plateinnspillinger, intervjuer, konserter, avrusninger, knivstikking og elendighet. Finnene sluttet imidlertid aldri å elske sin Matti. Mandag handlet de 13 øverste sakene på nettsiden til Finlands største avis om ham. Dessverre fant Finland aldri en måte å ta vare på mennesket Matti Nykänen. Kanskje lot det seg heller ikke gjøre. Genier er ofte selvdestruktive.

Mandag 4. februar 2019 døde tidenes beste skihopper. Bedre enn Wirkola. Bredesen. Weissflog. Malysz. Schlierenzauer. Matti Nykänen var hoppsportens svar på George Best, Bobby Fischer og Muhammad Ali. Han var en ener.

For de som ikke husker åttitallet, er Matti lite annet enn et spritpløsent ansikt under en sliten hockeysveis. Jeg derimot, glemmer aldri Matti med hoppski på. Når man ser de klassiske opptakene av Mattis beste i hopp i dag, blir man slått av hvor ung han var.

Det er likevel først og fremst bildene av en mann i total harmoni med sitt håndverk, sin kunst, sin livsoppgave. En blå hoppdress, og blondt hår i vinden. Skiene litt på skjeve over kulen. Et arrogant seierssmil.