Her forsøker jeg meg på en «presidenttale» basert på fakta og med utgangspunkt i en spørreundersøkelse som NRK Sápmi gjennomførte i februar 2014: «Hva synes du samenes egen årlige festdag bør kalles på norsk?» 30,38 prosent svarte Samenes nasjonaldag. 66,38 prosent Samefolkets dag, 1,54prosent svarte Samenes folkedag og 2 prosent Vet ikke. Her kommer talen:

Karl-Wilhelm Sirkka

Sápmi har et eget nasjonalflagg og en egen nasjonalsang. Det faller naturlig for sametingsrådet å benevne 6. februar som samenes nasjonaldag. I dag markeres nasjonaldagen i Tråante, Bådådjo, Áhkánjárga, Romssa, Áltá og Cáhcesullo.

I disse byene er det mange blandingsfolk som ikke hadde funnet sin samiske identitet hvis ikke reglene for å kunne melde seg inn i Sametingets valgmanntall hadde blitt endret i 1997, slik at også de med en oldemor eller oldefar med samisk som hjemmespråk, kunne melde seg inn i manntallet og slik bli same.

Samelandsbevegelsen har aldri lagt skjul på at den vil arbeide for å ta tilbake det landet som samene mistet til norske inntrengere, okkupanter og kolonister. Samifisering av geografien er et strategisk tiltak i dette arbeidet. Nye stedsnavn på samisk vil derfor bli lansert og vedtatt på løpende bånd i årene som kommer. Sametinget har nemlig påtatt seg ansvaret for å få registrert stadig nye stedsnavn i det samiske bosettingsområdet Sápmi, et landområde som Sametingsrådet og den norske regjeringen er enige om strekker seg fra Hedmark til Finnmark.

Dette blir en tidkrevende jobb for samiske stedsnavnkonsulenter, de 10 samiske språksentra og 8 sametingskontorer i landet. Jakten på stedsnavn på samisk starter i det sørsamiske område. Når man etter planen er kommet i mål om 10 år, vil alle innbyggerne i Sápmi vite eksakt hvor de til enhver tid egentlig befinner seg her i verden, hvor de bor og arbeider.

I inneværende år vil Sametingsrådet prioritere arbeidet med å følge opp NOU 2016: 18 «Hjertespråket», fra Samisk språkutvalg. Retten til opplæring på samisk i grunnskole og videregående, utenfor samisk språkområder, skal styrkes ved at minstekravet til slik undervisning, som i dag er på ti elever, reduseres til tre. Mangelen på søkere til lærerutdanning i samisk språk ved UiT og Den samiske Høyskolen er imidlertid en kritisk utfordring.

Sametingsrådet forventer derfor at den norske regjeringen tar ansvar og treffer nødvendige tiltak som dekker behovet for samiske lærere når minstekravet til opplæring reduseres til tre og gjøres gjeldende for hele landet. Det blir da behov for hundrevis av samiske lærere og store mengder med læremateriell, lærebøker og digitale språkverktøy på samisk. Sametingsrådet vil med det første be om konsultasjoner med statsrådene Monica Mæland og Jan Tore Sanner.

Men også foreldrene til samiske barn må forstå alvoret i situasjonen og vise ansvar. Det er grunn til bekymring når bare foreldre til 83 av 63.799 førsteklassinger i 2014 ba om at deres barn skulle bli undervist på samisk. To år senere takket 78 foreldre ja til språktilbudet. At flere samiske elever faller fra, fra 8. klasse, er nedslående og frustrerende. Sametingsrådet har allerede tatt grep i et konstruktivt forsøk på å endre denne uheldige utviklingen.

Således har Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og Sametingsrådet fått regjeringens tilslutning til forslaget om lovfestet plikt for fylker og kommuner til å konsultere Sametinget og samiske organisasjoner (nettverk, lag, foreninger og grupper).

I lovproposisjonen om konsultasjonsplikt, foreslår regjeringen at konsultasjonsplikten gjøres gjeldende for hele landet. Dermed har Sametingsrådet fått det politiske verktøyet vi trenger for å gjennomføre vårt mål om landsomfattende samisk språkutvikling gjennom krav om konsultasjoner med kommunene og fylkene, som skoleeiere og eiere av barnehager. Det vil være til stor hjelp om regjeringen følger anbefalingene til Samisk språkutvalg om å gi Sametingsrådet anledning til å overkjøre vedtak i folkevalgte organer i skolesaker hvis Sametinget anser det nødvendig. Samisk kulturarv må sikres og Sametingsrådet anbefaler derfor foreldre til å ta ansvar, også som identitetsmarkører.

Som utøvende makt for nasjonen Sápmi, er sametingsrådet bekymret for den lave tilliten til Sametinget, også i det samiske samfunnet. Forskning og meningsmålinger viser at tilliten til Sametinget nå er nede på et lavmål. Som ledd i bestrebelser for å snu denne utviklingen, har sametingsrådet innledet et formalisert, politisk samarbeide med NRL.  Men det ser ikke ut til å gi tilsiktet effekt.

Samarbeidet med reineierne blir møtt med engstelse blant grunneiere og folk flest. Det synes også å ha blitt mottatt med alminnelig uro i næringslivet. Vi registrerer nemlig en økende, merkbar skepsis hos næringslivseiere og investorer som dessverre, helt feilaktig, mener at etnisitet og identitet fører til ytterligere skillelinjer i politikkutvikling, og i beste fall til kostbare og store forsinkelser i utvikling av næringsliv og infrastruktur. Sametingsrådet vil på det mest bestemte avvise påstandene om at det i Norge finnes lover som skaper skillelinjer og diskriminerer på etnisk grunnlag. Heller ikke regjeringens politikk bygger på rasetenkning.

Nordområdene er tema i Grandavolden-erklæringen hvor det fremgår at regjeringen vil utvikle ny nordområdepolitikk og «Styrke norsk forvaltning av Svalbardsonen og integrere Svalbard tydeligere i norsk politikk for nordområdene og Arktis.» I 2016 etablerte regjeringen, de tre nordnorske fylkeskommuner og Sametinget et samarbeide om nordområdepolitikken.

Sametingsrådet ønsker fortsatt å bidra tungt i videreutvikling av nordområdepolitikken gjennom sekretariatet for «Regionalt nordområdeforum» i Vadsø. Med den fag- og utviklingskompetanse og kapital som Sametinget disponerer, vil sametingsrådet med entusiasme og stort pågangsmot delta i arbeidet med å skape verdier og nye arbeidsplasser innen fiskeriene, havbruk, mineralutvinning, energi, leverandørindustri, marin bioprospektering og reiseliv.

Sametingsrådet vil benytte denne anledningen til å oppklare den åpenbare misforståelsen at territoriet til det samiske folket er sammenfallende med geografien som vises på værkartet i nyhetsprogrammet Oddasat på NRK Sápmi. Samefolkets territorium omfatter i tillegg Svalbard, Jan Mayen med økonomisk sone, fiskevernsone og sokkel.

Sametingsrådet vil også i fremtiden gå i direkte polemikk med domstoler som i arealsaker har avsagt dommer som Sametingsrådet ikke liker. Likeledes vil vi om nødvendig aksjonere mot lovlig fattede vedtak i folkevalgte organer som Sametingsrådet er uenig i. Sametingsrådet forsikrer at vi ikke har gitt opp kravet om direkte skatt til Sametinget fra bergverksdriften og oljevirksomheten.

Avslutningsvis: Den samiske avisen «Sagat» skuffer når den på lederplass ber «det samiske samfunnet» om å ta en debatt om ILO-169, folkeretten og «statens forhold til urfolk». Og respektløst omtaler avisen «samefolket i vårt land» som «like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn». Mener virkelig avisen at vi som representerer urfolket i Norge nærmest er å betrakte som priviligerte lurendreiere?

Gratulerer med dagen!