I løpet av de siste årene har vi blitt kjent med flere korrupsjonsskandaler og uheldige forvaltningssaker i offentlig sektor så som vannverksskandalen på Romerike, Boligbygg i Oslo, Tolgasaken, korrupsjonssaken i Drammen kommune innenfor bygningsetaten, forvaltningsskandalen/inhabilitetsskandalen i Trondheim og Eirik Jensen saken innenfor politiet. Ambulanseflyanbudssaken i Helse Nord HF var også en uheldig forvaltningssak, sosialtjenestetildelingssaken i Lenvik, slektskapsansettelser i Oslo. Vi Menn rangerte også de største offentlige sløserisaker i Norge i 2018 med Stortingsgarasjen som nummer 1 og Tromsøbadet som nummerr 3. Stupetårnet i Hamar er også velkjent.

Bedrifter i Tromsø har ved noen anledninger til undertegnede også stilt seg kritiske ved tildeling av kontrakter med Tromsø kommune. Disse vil ofte ikke gå offentlig ut da de frykter for å bli «svartelistet» ved senere tildelinger. Samtidig hevder de samme at noen bedrifter synes å ha «sugerør» i den kommunale kassen. Norge faller ifølge Transparency International til 7. plass på indeksen over korrupsjon i forskjellige land. De øvrige nordiske land er bedre enn Norge med Danmark som best i verden.

Vi kan derfor med en viss undring spørre oss selv om offentlig sektor er spesielt utsatt, eller har dårligere interne kontrollsystemer enn privat sektor, eller om det er forskjellig kultur og slappere holdning til det å forvalte det offentliges penger enn i privat sektor? Man behandler ikke egne eller bedriftens penger, og da er man kan hende heller ikke så nøye med bruken eller etikken. «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse!» Den personlige risiko synes mindre i offentlig sektor, slik at man «tar sjansen».

Når man unntar rene strafferettslige saker, kan det synes som de personlige sanksjoner og risiko for kritikkverdig utført arbeid eller overtredelser innenfor offentlig sektor er vesentlig mildere enn innenfor privat sektor. Det skulle vært motsatt, fordi dette berører oss alle og det er våre penger det dreier seg om.

I Norge har vi et tillitssamfunn. Vi stoler på hverandre og også på myndighetene. Vi tror at myndighetene vil oss vel. Dette gjelder både innenfor kommune og stat. At alle beslutninger er objektive og basert på solide utredninger. Dog viser det seg at flere ganger har det blitt oppdaget både kritikkverdige og strafferettslige forhold. Noen hopper fram i ventelistekøen på en uforklarlig måte. Andre får sine saker behandlet hurtig alltid med positivt vedtak uansett enten det gjelder byggesak eller andre forvaltningssaker noe som gir grunn til ettertanke. Langt fra alle slike saker blir oppdaget og etterkontrollert og hva er det som skjer.

Den kinesiske filosofen Konfucius sa det slik: «Tre faktorer må en hersker bygge på: våpen, makt, tillit.»

Det siste som må oppgis er tillit, og når den er borte må makten oppgis.

Gode kontrollsystemer er spesielt viktige innfor offentlig sektor og er en forutsetning for den alminnelige tilliten til både den enkelte kommune, de ansatte og politikerne.

Korrupsjon og smøring dreier seg om etikk og holdning internt i organisasjonen og hos den enkelte. Både politikere som tar sikte på å velges hvert 4. år og ansatte i offentlig sektor er mer eller mindre utsatt for smøring eller en korrupsjon. Politikere skal helst være populære og attraktive med henblikk på neste valg. Ansatte har også forskjellig miljø- og arbeidsbakgrunn.

Felles for alle er at de er satt til å forvalte fellesskapets verdier – ditt og mitt. Vi forutsetter at dette skjer på en uangripelig måte og skal ikke tåle noen misligheter eller sløseri. Men noen ganger reagerer vi på forhold som fremkommer som rent sløseri med det offentliges og dine og mine penger. Også i Tromsø har vi eksempler på slike tilfeller. Hvorfor skjer det?

Hva er korrupsjon i «politisk sammenheng»?

Ikke i utgangspunktet noen forskjell, men: Politikerne skal den ene side være representanter for befolkningen og ivareta befolkningens interesser. På den annen side skal de gjøre dette på en riktig måte og slik at det oppfattes som rettferdig.

Politikerne utsettes i likhet med offentlige ansatte for påvirkningsagenter og lobbyister hvis oppgave nettopp er å fremme interessene til spesielle grupper/bedrifter/enkeltpersoner. Det forventes at de derved lytter og er talspersoner for disse gruppene på en åpen og saklig måte. Hvis ikke gjør de heller ikke jobben sin.

Korrupsjon oppstår når det kan bli tale om ytelse og gjenytelse. Enten direkte økonomisk eller på en annen måte. Dette kan også skjules på mange finurlige måter.

Spørsmålet er her om hvor går grensen for det som kan bli oppfattet som smøring eller ren korrupsjon. Hvor bør en selv sette grensen?

Her vil mye avhenge av kulturen internt i kommunen, kommunens etiske retningslinjer, partikulturen, partilaget. For den enkelte politiker vil det til sist også avhenge av hvor man har lojaliteten: kommunen, partiprogrammet, lederen, seg selv, religion, egen moralkodeks.

I denne sammenheng er det svært viktig at både politikere og offentlige ansatte holder seg til at tillit er noe man gjør seg fortjent til og noe man har til låns. Den kan fort mistes.