Fra sidelinja

Vi som solgte landet – og kjøpte utlandet

I en globalisert verden er det lett å bli litt nostalgisk iblant. Det skjer med oss alle.

solgt til utlandet: Arbeidsliv på Freia Sjokoladefabrikk i 1965. Selskapet ble kjøpt opp og innlemmet i Mondelēz International i 1993.  Foto: NTB / Scanpix

meninger

Det er fort gjort å lengte tilbake til tider da Freia var Freia og Hurtigruta var fra Vesterålen. Vi kan alle innimellom synes at utlandet helst burde holde seg hjemme, og hisse oss opp over at tyske fond eier vindmøller på Kvaløya, og gå bananas den gang svenskene bidro til å berge Troms Kraft. Og når man er i det hjørnet, er det lett kaste seg på slagord som «Vi som solgte landet», fremført av agitatorer som med eller uten hensikt forteller en halv historie.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist 

 

La oss nå se litt på følgende: Det norske oljefondet ga i 2017 en avkastning på 13,7 prosent, eller 1028 milliarder. Man skal sitte godt i det for ikke å bli imponert over slike summer. Pengene, eller cirka tre prosent av totalverdien på i overkant av åtte tusen milliarder, går til sykehjem og kunstnerhjem, vei og bane, gründere og gåstoler. De kommer med andre ord godt med, og det er lett å ense at vi er en nasjon som er godt fornøyd med å ha penger på bok og sysakene i orden. Det er i alle fall langt mellom de som klager.

Da kan det kanskje passe å minne om at alle disse pengene er tjent på investeringer i utlandet. Stolte parisere har måttet se at hele kvartal har blitt oppkjøpt av et utenlandsk fond (oss) og at all avkastning og verdiøkning går til utlandet (oss). Store deler av Regent Street, den elegante bøyde gate som stikker seg ned fra Oxford Street mot Piccadilly Circus i London, noe av det mest erkebritiske som fins, er også på utenlandske hender (oss).

Overskuddet går ikke til britiske pensjoner, men til utlandet (oss). Vi er også investert i en rekke selskap verden over som kontrollerer store vannkraftressurser, olje og gass og mineraler og andre naturressurser – altså områder det hersker stor grad av råderett over her hjemme. Men i utlandet må altså mange sitte og se på at også disse ressursene eies helt eller delvis av utlendinger (oss).

Slik er det. Man kan like det eller ikke, men slik fungerer internasjonal handel. Thomas Piketty, den kjente franske økonom, har påpekt skjevheten i at kapital slår arbeid, som for oss betyr at vårt store fond med all sannsynlighet kommer til å vokse raskere enn det noen mann eller kvinne kan bygge eller skape.

Men det er ikke mitt poeng her – jeg har ikke hode til å si noe klokt om forholdet mellom arbeid og kapital og hvordan verdenshandelen helst bør innrettes – jeg skal bare beklage det kjedelige misforhold at nordmenn lever lykkelige dager på sine utenlandske investeringer, samtidig som kritikerne av utenlandske investeringer i Norge står tettere enn vindmøllene på Kvaløya, og uler.

Sorry altså, men det går bare ikke an. Det er dobbeltmoral, beint fram. Om man er motstander av utenlandske investeringer i Norge, på generelt grunnlag, må man nesten være motstander av 1028 årlige milliarder fra norske investeringer i utlandet samtidig, ellers ser en bare dum ut.

Det er likevel ikke få politikere og småskribenter som har gjort seg populære på å løpe rundt og skjelle ut «de som solgte landet», hvor de lister opp det ene statlige salget etter det andre, men igjen bare peker på halve virkeligheten. Det blir til og med hevdet at vi har solgt vannkraften vår, uten at det medfører noen som helst slags riktighet; staten, fylker og kommuner eier om lag 90 prosent av norsk kraftbransje.

For tiden går det en het diskusjon om et kaldt tema; prisen for å holde nordmenn varme i vinterkulda, hvor utenlandskabler blant noen har blitt den store syndebukken. Jeg skal ikke ha for sterke meninger om akkurat det – det er en stor diskusjon – men igjen bare minne om at eksportnasjonen Norge har gjort seg rik, og blir stadig rikere, på at verden åpner sine marked for våre varer og vår kapital, og at vår velferd er helt avhengig av at vi får lov til å handle med verden.

Ja, vi får ikke bare lov til å handle med verden, vi får lov til å eie deler av den også. Da må vi ikke hoppe på lettvinte løsninger og halvblinde forklaringsmodeller når den internasjonale handelen innimellom svinger feil vei for vår del – da er det tid for helhet.

Vi er jo så glad i å snakke om hel ved, i vår kultur. Det passer veldig godt, akkurat nå.