Kommentaren

Når døden ikke er til å unngå

Døden er nådeløs. Men vi må forholde oss til den.
meninger

De fleste bærer i seg en frykt for døden. Med døden kommer sorg, savn og en absolutt stopp, og dette oppleves nok relativt likt om man er religiøs eller ikke. Tror man på evig liv, ligger det muligens en liten trøst der, men å miste noen man er glad er uansett vanskelig, og det de aller fleste av oss frykter mest. Fordi det er så definitivt.

Til å være det mest naturlige i verden, er det likevel mye tabu og forknytte holdninger til døden. Den er vanskelig å forholde seg til, og det er vanskelig å snakke om den. Derfor forholder de fleste av oss til den som om den er en fæl fiende vi skal kjempe mot med alle midler.

På mange måter er dette også rett. Ulykker og alvorlige sykdommer som river fra oss de vi elsker og er glade i, vil vi naturlig nok alltid ønske å unngå. Og det er med dette bakteppet debatten om aktiv dødshjelp blir så trøblete. Døden er vanskelig nok i seg selv, om vi ikke skal hjelpe til å aktivisere den også.

Debatten om aktiv dødshjelp pipler med ujevne mellomrom opp til overflaten, gjerne via noen konkrete eksempler, der tilhengere av det står frem og forteller sin historie. I 2015 var det den polynevropati-rammede Jan Petter Stefanussen som lot VG være med, da han dro til Sveits for å avslutte livet sitt.

Sist lørdag publiserte Dagbladet en hjerteskjærende, kvass og samtidig veldig vakker tekst, skrevet av kreftsyke, og nå avdøde, Inger Staff-Poulsen. Inger fortjener at den leses av så mange som mulig, for hun argumenterer saklig og med innestemme for legalisering og endring av lovverket. Teksten hennes har igjen løftet debatten inn i offentligheten. Det er bra, for det er for enkelt bare å avvise dette med at helsevesenet, og vi som samfunn, kun skal lindre smerter og hjelpe folk til å bli værende i livet. Livet handler om så mye mer enn bare dét.

Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har turt å gjøre dette til en politisk sak, om hvorvidt Norge skal bevege seg mot en legalisering av aktiv dødshjelp. Det fortjener de uforbeholden ros for, uavhengig av hvor man står selv. Debatten rundt dette er enormt vanskelig, den er vond og den pirker i det eksistensielle i oss. Nettopp derfor bør den også engasjere.

Det er masse gode argumenter mot aktiv dødshjelp. Det mest vesentlige er selvsagt at ingen kan tvinges til å utføre det som litt kvassere kalles assistert selvmord. De som vier livene sine til å jobbe i helsevesenet, enten det er som leger, sykepleiere eller hjelpepleiere, er nok alle hugget ut av et litt edlere stoff enn de fleste av oss.

For i bunnen ligger det et genuint ønske om å hjelpe. De skal selvsagt ikke påføres den byrden mange vil føle ved å avslutte andres liv, at de skal tvinges til være offentlige bødler.

Dette er et tungtveiende argument, og må lyttes til. Samtidig må det være innenfor å debattere om det er humant å nekte dødssyke mennesker å dø så lenge som mulig, i tilfeller der de utelukkende har en begrenset tid igjen med smerter. Iallfall målt opp mot en assistert og styrt, medisinsk avslutning av livene deres. I dag gjøres dette blant annet ved å slå av tilførsel av næring, så de døende i praksis sulter i hjel.

Skeptikere og motstandere er også bekymret for at en legalisering av aktiv dødshjelp skal utløse et press på personer som er alvorlig syke, at de skal føle en slik legalisering vil utøve et indirekte ønske fra omgivelsene til dem som lider, om at de skal avslutte sine liv mot sin vilje, for å skåne sine pårørende.

Dette argumentet er svakt, og det føles vikarierende. Hvis du ønsker å leve, og du føler dine pårørende indirekte ønsker å avslutte livet ditt, er det nok først og fremst dine pårørende det er noe galt med. Det er en konstruert problemstilling, som minner om skremselspropaganda fra abortmotstandere, der de oppriktig mener selvbestemt abort vil føre til at kvinner vil bruke abort som prevensjonsmiddel.

Jeg kan undertiden rammes av et pessimistisk og misantropisk syn på mennesket, men det stopper lenge før dette. Det samme gjelder ovennevnte problematikk rundt aktiv dødshjelp. Jeg tror ikke aktiv dødshjelp vil føre til at snittalderen i befolkningen vil synke nevneverdig, eller at samfunnet som sådan skal bli påført en kulde av inhumanitet. Fordi aktiv dødshjelp på mange måter representerer det helt motsatte, at man lytter til den som lider og som skal dø.

Hele tematikken er unektelig knyttet til livssyn og i hvor stor grad vi skal tillate den enkelte å bestemme over egen kropp og eget liv. Både kristendom og islam har en steil, prinsipiell motstand, da troen deres er basert på at både skjebnen og livet ditt tilhører en åndelig makt som trumfer egne behov og ønsker.

Det er da også i de liberalistiske og progressive, politiske miljøene tilhengerne av legalisering eksisterer. At Frp er for er derfor ikke unaturlig, samme at deler av Unge Venstre, Unge Høyre og AUF diskuterer det åpent.

Til syvende og sist handler denne debatten om retten til å bestemme over din egen kropp og ditt eget liv. Et stadig mer sekulært Norge vil nok derfor bli mer og mer interessert i å løfte denne debatten inn på den politiske arenaen. Det er udelt bra, og det fortjener Inger Staff-Poulsen, Jan Petter Stefanussen og andre i lignende livs- og dødssituasjoner som dem. Tida er overmoden nå.