Er det riktig å slippe Trond Giske inn i varmen igjen?

Etter en lang kanossagang som følge av #MeToo-sakene rundt ham, tyder mye på at Giske er på vei tilbake i politikken. Men selv om han, som alltid, lander på bena til slutt, er ikke Arbeiderpartiet helt klar for å renvaske ham riktig ennå. Ikke så mye som en kattevask.

7. januar 2018 trakk Trond Giske seg som nestleder i Arbeiderpartiet, etter at det hadde kommet hele ni varsler mot ham. Selv om det ikke var klart om det var direkte lovbrudd, var det åpenbart at han ikke skjønte hvilken oppførsel som var forventet av ham i rollen som minister eller nestleder.

23. oktober i fjor mottok Ap et tilsvar på varslingssakene fra Giske, hvor han kritiserte håndteringen, og hevdet at «ingen av sakene innebærer noen form for trakassering».

Han sa også at han måtte ta «ansvar der jeg ikke har vært bevisst nok på min rolle og maktposisjon i enkelte sosiale og private sammenhenger».

Han spanderte i alle fall på seg én innrømmelse, men å hevde at ingen av sakene innebærer noen form for trakassering, klinger rart i mine ører. Nå har jeg ikke finlest definisjonen, men hvis en kirke- og undervisningsminister uoppfordret stikker tunga i halsen på en kvinnelig prestestudent, ville i alle fall jeg sagt at man er farlig nær.

Uansett, svaret Giske fikk 7. februar i år tyder på at han er tatt inn i varmen igjen: «Vi ønsker å bidra til at du kan utøve dine verv og finne din plass i partiets arbeid på en god måte, i og utenfor stortingsgruppa, og ser fram til godt samarbeid om dette. Det er ikke noe som i dag står til hinder for din fulle deltakelse i partiet», lød konklusjonen på brevet.

Likevel klarte de ikke å unngå å gi ham et klask på lanken. Arbeiderpartiet presiserte overfor VG at det som først hadde blitt meldt om at «Ap hadde konkludert med at Giske ikke har brutt loven om seksuell trakassering», ikke medførte riktighet. Det korrekte var at «de ikke har konkludert i spørsmålet om han har brutt loven».

Trond Giske hadde et håp om å få varslersakene mot ham vurdert på nytt. Dette ble også avslått. Ap-leder Jonas Gahr Støre bedyrer at endelig punktum er satt.

På sin Facebook-side, skriver Giske: «Jeg mener fortsatt at partiet burde tatt sakene opp til ny behandling, men tar til etterretning at partiets svar innebærer at det ikke vil skje. Samtidig ser jeg det som viktig at partiet presiserer at de ikke har «sett det som sin oppgave å vurdere om det foreligger brudd på likestillingslovens bestemmelser om seksuell trakassering. Partiet har derfor ikke trukket en slik konklusjon».

Reaksjonen fra Ap-ledelsen minner litt om den en lærer gir til en uskikkelig elev som har blitt sendt på gangen – du kan komme inn igjen nå, men sett deg helt bakerst i klasserommet, og vær stille.

Skjenneprekenen til tross, Trond Giske vil igjen være en sentral person i partiet når de til høsten går til valg. Partiet har skjønt at de kommer til å trenge ham, og da er de villig til å tilgi grove overtramp for å få det til. Som de også gjorde etter hans Telenor-krangel, med rykte om press under et nachspiel på utestedet Lorry. Og etter striden rundt TV2-salget. Og etter anklagene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om uryddig forvaltning av det statlige eierskapet.

Man kan saktens lure på hvorfor han gang på gang gis en ny sjanse. Sannheten er at han kan det politiske spillet. Og han får ting gjort. Som utdanningsminister (2000 - 2001) fikk han hevet lærerlønningene dramatisk, og som kulturminister (2005 - 2009) fikk han gjort enorme løft for at utøvere av rock, pop og elektronika skulle få levelige kår.

Kontroversene oppsto i stor grad da han tiltrådte som næringsminister (2009 - 2013), men kom hovedsakelig som følge av hans handlingsiver.

Det er ikke bare i Norge man har slike politikere. I Sverige har man Mona Sahlin, og i England har man Peter Mandelson. Begge drivende dyktige i sitt fag, men som innimellom tar snarveier eller gjør krumspring som skaper trøbbel for dem.

I alles tilfeller har de gjentatte ganger blitt tatt inn i varmen igjen, etter en rekke pinlige opptredener. Eneste som forhindrer tilgivelse, er hvis de gjør noe klart straffbart, slik Sahlin ble tatt for i 2016, etter å ha skrevet en falsk attest til en livvakt.

Selv om Giske har opptrådt som en tufs, har han strengt tatt ikke blitt dømt for noe straffbart. Derfor ser jeg heller ingen problemer med at Ap slipper ham inn fra gangen igjen.