Begynner vi tidlig i middelalderen, levde det vel for det meste nordmenn på de ytterste øyer og nes, der de fisket «for eksport» og drev med jordbruk. Samene flyttet med reinen til yttersida fra innlandet og tilbake igjen, mens noen bosatte seg permanent i fjordene. Jeg tenker her i svært generelle former.

Så endrer befolkningsbildet seg på 1700 og 1800-tallet. Folk fra Østerdalen/Gudbrandsdalen ble tildelt jord i Indre Troms av den norsk-danske konge. Senere bosatte de seg også i både Alta og i Sør-Varanger. Senere på 1800-tallet kom innflyttere fra det sentrale Finland i stort antall. De bosatte seg vesentlig i Finnmark og Nord-Troms og gikk inn i alle deler av samfunnet. Etter den russiske revolusjon kom russiske flyktninger som bosatte seg i Nord-Norge.

Så må vi ikke glemme de danske embetsmenn, kjøpmenn og håndverkere som i løpet av 500 år satte sine tydelige spor i det «nordnorske landskap». De har en stor og kraftig grein på det nordnorske slektstreet. Og selv om mange gjerne vil glemme det, så fikk også Nord-Norge sin rikelige del av de 10.000 barn med norsk mor og tysk soldatfar, som ble født i tiden 1942 til 1946.

Om samiske barn ble mobbet i norsk skole er det ille og sterkt å beklage. Men det var heller ingen spøk å være såkalt «tysk-onge» i norsk skole på 1950-tallet, det kan de fleste som voks opp på denne tiden bekrefte. Enda i dag er denne greina på noen sitt slektstre ikke akkurat noe som bæres fremst i 17. mai-toget.

Svært mange nordnorske slekter har innslag av de fleste folkeslag jeg nå har nevnt, på grunn av inngifte og bortgifte. Noen med mer av et slag, noen med mindre og andre med alle slag. Jeg slutter meg derfor til de som sier at vi er ei herlig blanding vi her nord, og vi lever godt med det. Likevel så har den samiske greina blitt svært så synlig de siste 20 årene. Den ene etter den andre av kjente personer har i den senere tid også stått fram med sin samiske bakgrunn.

Det virker som om noen bøyer den samiske greina på slektstreet sitt så mye fram, at den skygger for resten av treet. Andre er hard og bitter og hogger ned hele slektstreet så de sitter igjen med bare den samiske greina, selv om kanskje denne greina var den minste på hele treet deres. Mange hogger også av den samiske greina, og later som om den aldri har vokst på deres tre. I en programserie fra BBC om de russiske tsarer kom det fram at den siste tsar (Nicolai den II), på grunn av århundrer med inngifte fra andre kongehus, nå bare var én hundredel russisk. På denne bakgrunn kunne man vel også spørre de mest overivrige: «På en skala fra 1 til 10, hvor samisk er du da?»

Dette er tanker jeg har og har hatt, etter som jeg nå er blitt eldre og oftere og oftere sitter på «tenke-steinen» min. Og skulle jeg nå ha fornærmet noen med mine tanker, så har dere min uforbeholdne unnskyldning.