Tromsø kveles allerede sakte av trafikk, støy og luftforurensning. Og grepet strammes stadig strammere rundt halsen fordi byen vokser i et voldsomt tempo.

Det er ingen faglig eller politisk uenighet om at pasienten Tromsø er i store problemer, og at den riktige medisinen er en byvekstavtale med staten som kan gi oss nødvendig opprusting av veier, kollektiv og skoleveier, samtidig som barna våre får et bedre bymiljø å vokse opp i.

Det skal på ingen måte underslås at det er en viss motstand mot byvekstavtalens viktigste virkemiddel; bompenger med rushtidsdifferensiering. Det vil gå utover småbarnsfamiliene, hevder mange. Tenk på de fattige, oppfordrer andre. Hva med dem som bor i distriktene der det ikke finnes buss, roper flere. Dette er viktige problemstillinger som det må finnes felles tverrpolitiske løsninger på for å sikre langsiktig og forutsigbar skjerming for grupper som har behov for det.

Problemet med debatten i Tromsø er at opposisjonen hittil har vært for dårlig, for lite kunnskapsbasert og for lite konstruktiv. Istedenfor å komme med konstruktive alternative forslag, har opposisjonsleder Frp så langt ropt «nei, nei, nei» – for deretter å presentere helt urealistiske regnestykker for hvor mye folk egentlig må betale, tett etterfulgt av harmdirrende leserinnlegg om hvor fælt det er å ta buss til og fra Kroken. Resultatet er at Frp paradoksalt nok kan oppnå å kaste nettopp de gruppene de later som de er så opptatt av å beskytte under bussen.

Tromsø trenger rett og slett en mer intelligent opposisjon til bompengene enn det Frp så langt har evnet å lede. Vi trenger for eksempel å snakke om det går an å styrke de kommunale ordningene for lettelser i foreldrebetaling i barnehagene og i SFO som et tiltak for å skjerme barnefamilier.

Vi trenger å snakke om tildelingen av barnehageplasser og utformingen av skolekretser for å sikre at flest mulig får gå i nærbarnehagen eller nærskolen som gjør det mulig å levere bompengefritt.

Vi trenger å snakke om opplevelseskortet i kommunen kan styrkes og utvides for å gjøre det mulig for flere barn og ungdom å delta i fritidsaktiviteter uavhengig av bompengene.

Vi trenger å snakke om hvordan vi kan skjerme grupper blant de funksjonshemmede som bruker bilen slik mange andre bruker føtter. Og hva med å snakke mer om hvordan vi kan bruke byvekstavtalen som et virkemiddel for lokalt å fremskynde det teknologiske skiftet fra diesel til el, ikke bare for privatbiler, men også for nyttetransporten, næringslivet og cruisetrafikken?

Det kan godt hende at et parti som Høyre kan komme med bedre forslag enn Rødt, SV og Arbeiderpartiet på utforming av ordninger for fritidsaktiviteter, og det kan godt hende at et parti som Senterpartiet kan komme med gode forslag for skjerming av utsatte grupper i distriktene.

Men istedenfor å melde seg på i debatten med konkrete, seriøse og konstruktive forslag, har et parti som Høyre først vært for, så imot, så skrevet under en avtale, så brutt ut av avtalen, så hatt et årsmøte som slo fast at de egentlig var litt for likevel, før partiets ordførerkandidat, som egentlig er imot, tenkte høyt i avisen om GPS, som uansett ligger mange år inn i fremtiden.

Det er jo ikke rart at statsråd Jon Georg Dale somler med å få i gang forhandlingene om byvekstavtale når lokalpartiene i Tromsø knapt nok klarer å kjøre heis og tenke to tanker samtidig.

Det Tromsø sårt trenger er at opposisjonen tar seg sammen og innser at bompenger som virkemiddel for en bedre by kommer til å bli innført også i Tromsø. Opposisjonen må komme de andre partiene i møte og være med på å gjøre kommunestyremøtene, gruppemøtene, komitémøtene og folkemøtene til verksteder for utforming av langsiktige tiltak som gjør byvekstavtalen god, rettferdig og forutsigbar for byen, innbyggerne og næringslivet.