I de siste årene har plast og miljøproblemene knyttet til økende plastforbruk vært veldig synlige i norsk mediene. På grunn av sterke bilder av hval, fugl og fisk med mager full av plast, har flere av oss fått såkalte plastbriller på seg.

Vi ser plutselig hvor mye plast vi er omringet av; i dagligvarebutikkene, hjemme, på gatene og strendene. Nå når vi vet hvilke konsekvenser plastforbruket vårt kan ha, har mengden av plast i vår hverdag begynt å gjøre oss ubekvemme.

Reduksjon av plastforbruk er det viktigste tiltaket mot marin forsøpling og andre miljø- og helseproblemer knyttet til plast. Per i dag lekker det 15 tonn plastavfall ut i verdenshavene hvert minutt, og dette tallet er forventet å firedobles innen 2050.

I tillegg estimeres det at plastproduksjonen da kommer til å stå for 15 prosent av verdens CO2 utslipp.

Dette vil være realitetene i 2050 hvis vi fortsetter å øke plastforbruket og ikke gjør noe med den nåværende plastøkonomien som er preget av bruk-og-kast.

For i dag er den globale plastøkonomien i stor grad lineær. Plasten ses ikke på som en ressurs som bør brukes om og om igjen, men som søppel som kan kastes etter engangsbruk. Plastemballasje, som står for cirka 40 prosent av all plast produsert i dag, er et godt eksempel på dette. Globalt blir kun 14 prosent av plastemballasje resirkulert.

Derfor står vi i dag med to store plastproblemer; vi bruker for mye plast og vi resirkulerer for lite.

Likevel er det viktig at vi ikke haster fram og erstatter plast med løsninger som har enda større klimafotavtrykk. Flere norske dagligvarebutikker begynte å tilby papirposer som et alternativ til plastposer i fjor, selv om de visste at papirposene har et større klimafotavtrykk enn plastposene.

Etterspørselen etter tiltak var så stor, at butikkene følte seg presset til å velge en rask løsning, som ikke nødvendigvis var den mest miljøvennlige. Det er slike tiltak som vi må unngå å gjøre i fremtiden for å sørge for at vi ikke erstatter ett miljøproblem med et annet.

Plastemballasje rundt frukt og grønt har også blitt mye diskutert i sammenheng med reduksjon av plastforbruk. Her er det spesielt viktig å vite hvilken type emballasje er nødvendig for å unngå økt matsvinn, og hvilken type emballasje har ingen reell funksjon.

Ifølge Bama, ble svinnet av druer redusert til 1–2 prosent fra 10–15 prosent da druene ble pakket inn i et plastbeger istedenfor å bli solgt i løsvekt. Spisemodne produkter som avokado og mango kan lett få støt under transport, og har derfor nytte av beskyttende emballasje.

Frukt og grønt som inneholder mye vann, som for eksempel brokkoli og agurk holder seg i mer enn én uke mer med plastfilm enn uten. Derfor må vi være forsiktige når vi krever mindre plastemballasje rundt frukt og grønt.

SALT Lofoten har i sine analyser av strandsøppel sett etter plastbæreposer og innpakning til frukt og grønt ettersom disse har vært i fokus i mediene, men vi har ikke funnet at de representerer et stort forsøplingsproblem i Norge.

Det beste vi som forbrukere kan gjøre, er å velge bort åpenbart unødvendig plast. For eksempel kan de tynne plastposene fint stå igjen i butikkene; bananer, appelsiner, epler osv. trenger ikke å settes i den lille posen for å kunne transporteres fra butikk til hjemmet. De har et beskyttende skall som skal uansett fjernes eller vaskes før frukten spises.

Å ta med de bærenettene, sekkene og posene man har fra før til å frakte mat med, reduserer også behovet for plastbæreposer. Det finnes også andre plastprodukter som kan lett erstattes med ting man gjerne har fra før. For eksempel takeaway kaffekoppene kan erstattes med egne termoskopper (de fleste kafeene fyller termoskopper med glede), og plastbestikk med eget turbestikk.

I tillegg kan man erstatte flaskevann med egen drikkeflaske som kan fylles fra nesten hvilken som helst vannkran og bekk i Norge. Vi kan prøve å unngå å kjøpe nytt, men heller reparere det man allerede har eller kjøpe brukt. I Tromsø har vi flere gjenbruksbutikker, som f.eks. Fretex i sentrumet og Remiks sitt bruktbutikk i Remiks Miljøpark. Og når vi først må kaste noe, så husk å sortere det riktig slik at det kan gjenvinnes til nye produkter.

Så må vi som samfunn også gjøre fundamentale endringer i dagens plastøkonomi. Derfor har jeg begynt med et doktorgradsprosjekt i SALT, finansiert av Norges forskningsråd. Hovedmålet i doktorgradsprosjektet er å se på hvordan den nåværende globale plastøkonomien kan bli mer bærekraftig.

Jeg skal bruke Tromsø som en casestudie og analysere hvor langt Tromsø by har kommet i å utvikle en bærekraftig plastøkonomi. Analysen gjennomføres som en del av et globalt kartleggingsprosjekt, i samarbeid med ledende nasjonale og internasjonale eksperter innenfor faget.

Et delmål i prosjektet er å identifisere de områdene der Tromsø har kommet langt i utvikling av en bærekraftig plastøkonomi, samt de områdene der det trengs mer utvikling. Resultatene fra Tromsø skal til slutt sammenlignes med resultater fra andre byer og områder, med mål om å etablere internasjonalt informasjonsdelingsnettverk.

Dette nettverket tillater raskere utvikling av beste praksis rundt plastproduksjon, forbruk og gjenvinning. Slik vil SALT forskning blant annet bidra til innspill og innhold til visjonen Tromsø Plastfri by.

I mellomtiden kan vi fortsette å støtte opp mot en bærekraftig utvikling i hverdagen, ved å la plasten være på agurken, slutte å pakke bananer i plastposer og la være å kaste sigarettsneiper og annet søppel på bakken.

I tillegg kan man bidra til et renere nærmiljø og sunnere hav ved å plukke søppel – akkurat det kan man aldri gjøre for mye av.