Det er ikke morsomt å se alvorlige samfunnsproblemer behandlet overflatisk og innsiktsløst, selv om det er aldri så slagferdig og spissformulert utført slik som i Egon Holstads kommentar om Nussir-saken.

Ingressen sier egentlig det hele: ”Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium og krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen”.

La oss analysere denne setningen, bit for bit, og først ta for oss det sterkt ladede verbet ”skal dumpes”. Det gir assosiasjoner til en giftsuppe som blir tømt rett i fjorden fra brygge eller båt. En mer presis beskrivelse er at Miljødirektoratet har gitt tillatelse til å deponere knust gråberg blandet med sjøvann fra gruvedrifta gjennom rør ned i en naturlig fordypning i fjordbunnen. Deponiet vil over ved prosjektets avslutning kunne dekkes over med reine masser.

Så var det ”millioner av tonn med kvikksølv, sink, bly, sink, kadmium, krom”. Dette vil den uinnvidde leseren tolke som et konsentrat av giftige tungmetaller. Virkeligheten er at det som skal deponeres er masser som kun inneholder spor av de elementene som Egon nevner, og at ingen av disse metallene representerer noe miljøproblem i disse konsentrasjonene.

De problematiske tungmetallene er kobber og nikkel. Særlig kobber har så høye konsentrasjoner i avgangen at det vil bidra til å skade eller drepe bunnfaunaen innafor deponiområdet, som utgjør tyve prosent av fjorden. Men det hører også med til historien at bunnfaunaen vil bli slått ut ved enhver deponering av masser på fjordbunnen, sjøl uten giftpåvirkning.

Ifølge Egon dumpes giften i ”en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.” Her kan vi ikke unngå å komme inn på konsekvensutredningen fra Akvaplan Niva som konkluderer at konsentrasjonene av tungmetaller i vannsøylen etter deponeringen vil være lavere enn den naturlige bakgrunnen og ikke vil påvirke fisk og livet i strandsonen.

Jeg har lest gjennom denne rapporten, samt de kritiske merknadene som Miljødirektoratet har innhentet fra DNV GL og Sintef, og svaret fra Akvaplan Niva, og jeg har problemer med å se noen god grunn til å trekke konklusjonene i tvil. Slike studier vil riktig nok bestandig være beheftet med usikkerhet, så hvis det skulle vise seg under driften at konsentrasjonene bli uforsvarlig høye, gjør direktoratet det helt klart at prosjektet må stoppes.

Så slår Egon fast det hele skjer fordi ”vi trenger pengene mer enn naturen”. Han kan ikke dy seg for å dra denne gamle skillingsvisa sjøl om han utmerket veit at kobberet er nødvendig for det grønne skiftet.

I et fremtidig elektrifisert energisystem kan behovet for kobber komme til å tidobles, og hvis alle legger utvinningen på vent fordi den krever deponering av avgang fra gruvene, så vil kobberprisene skyte i været og forsinke utfasingen av kull og olje.

Harmløse substanser i store konsentrasjoner på feil sted kan ha farlige giftvirkninger. Det gjelder også språket.