Leder:

Ville vi vært like begeistret for Mohn-penger hvis han var en saudiarabisk prins?

Hvor bør grensen gå for utenlandske investeringer i vårt nærområde? Er det greit at Fjellheisen havner på utenlandske hender? Hva med fiskekvoter og nordnorsk kraft? Og er det OK så lenge midlene kommer fra land med god vandelsattest når det gjelder menneskerettigheter?
meninger

Mandag presenterte den engelske avisen The Sun et rykte om at den saudiarabiske kronprinsen, Mohammad bin Salman, ville by 45 milliarder kroner for å ta over Manchester United allerede fra neste sesong. Ryktet er delvis avkreftet av The Guardian, men tanken er ikke så fjern som man først tror. At arabere er interessert i fotball er ikke nytt.


Fra sidelinja:

De rikeste blant oss kan godt bidra om de vil det, men de tviholder på skillingene sine

Har strømmen gått i pengebingen nå i mørketiden, spør spaltist Herman Kristoffersen.

 

To av de største fotballstadionene i England, Etihad (Man City) og Emirates (Arsenal), har allerede fått navn etter arabiske flyselskaper. Manchester City gikk fra å være en bakgårdsklubb til å bli øyrikets beste etter at de fikk først thailandsk, så saudiarabisk eierskap.

Ingen Manchester City-supportere ser ut til å bry seg om eiernes frynsete holdninger til menneskerettigheter eller kvinner. De fleste er bare glade for at klubben ikke er på nivå tre, som tilfellet var få år tidligere. Mohammad bin Salman har imidlertid fått sine ugjerninger litt mer i søkelyset enn City-eierne, etter at han beordret drapet på Washington Post-journalist Jamal Khashoggi, for hans kritiske kommentarer om Saudi-Arabia. Drapet fordømmes over hele verden, og det er vel snart bare Trump som går god for bin Salman, noe som i utgangspunktet ikke er noe kvalitetsstempel.

Rabalderet til tross – jeg tør likevel påstå at de fleste supporterne ville vært villige til å glemme drapet, bare den sportslige suksessen var stor nok. På noen måter minner Man City-eiernes holdninger om Trond Mohns – de blander seg ikke borti managerens vurderinger, de er ikke så opptatt av at pengene skal gi avkastning og alt de får ut av investeringen er ren «goodwill».

Trond Mohns raushet begrenser seg imidlertid ikke til den glamorøse delen av TIL (i den grad det finnes), men like mye til barneidretten. Han kunne sikkert på samme måte som eierne i Manchester gjort Tromsø IL til Norges beste klubb, ved å drysse alle sine velgjørermidler over klubben, men han velger heller å spre det til forskning og sykehus, noe jeg tror vi alle skal være ekstremt glade for. For ham er ikke TIL blant eiendelene han viser fram ved siden av yacht og fine hus, det er mye som tyder på at han faktisk bare mener å gjøre den vel. Da får det heller være at vi ikke får oppleve Martin Ødegaard i rød- og hvitstripete drakt, eller at Mourinho blir hentet inn for å gjøre oss uovervinnelige.

Men hadde en kinesisk, thailandsk, arabisk eller russisk riking bydd 200 millioner kroner for TIL, ville han eller hun garantert fått klubben. Alle vet at den egentlige verdien er adskillig nærmere 200.000 kroner, så prisen ville ingen diskutert. Ingen hadde heller gjort noe nummer av at lokale gutter ble benket etter hvert som internasjonalt etablerte spillere ble hentet inn.

Frynsete kvinnesyn eller menneskerettigheter hos investorene ville muligens gjort at de mest prinsippfaste supporterne ikke fornyet sesongbilletten, men i det store og hele ville bare flere kommet på kamp. Jeg skal også like å se noen fotballinteresserte droppe å følge med VM i Qatar, om landet er aldri så på bærtur holdningsmessig. Vi har sett det etter at Chelsea ble kjøpt av en russisk oligark, og etter at Leicester er på thailandske hender – protestene dør i takt med de gode resultatene. Uansett hvor pengene kommer fra, står vi bare med åpne armer og tenker på hvor mye morsomt vi kan gjøre med dem. Dette gjelder selv om midlene har høyst tvilsomt opphav.


Åpning av nye A-fløy og PET-senteret:

– Dette er en festdag for alle som jobber på sykehuset

Erna Solberg og Trond Mohn klippet snora under åpningen av nye A-fløya og PET-senteret. Deretter fikk statsministeren seg en omvisning i de nye lokalene.

 

I Norge er det foreløpig bare Vålerenga – med sin kypriotiske investor John Fredriksen – som har utenlandsk eierskap, uten at det har gitt særlig sportslig uttelling. Som Stein-Gunnar Bondevik skrev i en kommentar i iTromsø 7. februar, må vi godta at noen får gjøre investeringer her, så lenge Oljefondet gjør oss rike på store eiendomskjøp i sentrum av Paris og London. Er vi med i den globale handelen, må vi ikke tro at den bare fungerer én vei.

Dette har for så vidt også skjedd. Den nordnorske stoltheten Hurtigruten havnet i 2016 i amerikansk eierskap, Troms Kraft har vært delvis svenskeid og Vindmølleparken på Kvaløya er en investering gjort av Det tyske pensjonsfondet og Siemens. Da Olavsvern en periode havnet på russiske hender, ble det imidlertid bråk, men først og fremst fordi dette medførte en militær sikkerhetsrisiko.

Staten har siste tiår også bidratt til å slippe inn utenlandsk kapital, og særlig gjorde Trond Giske det i sin periode som næringsminister (2009-2013). Elkem ble solgt til kinesiske eiere, og et annet statlig eid selskap, Cermaq, som lager fôr til oppdrettsbransjen, ble solgt til japanske Mitsubishi. Selv om Elkems styreleder og konsernsjef i Bluestar, Michael Koenig, er fornøyd med eierne, åtte år etter oppkjøpet, er det sikkert dem som lurer på om det på sikt er klokt at gigantisk aluminium og ferrosilisium-produksjon skipes ut av landet.

Og fiskefôr er en ting, men hva hvis fiskekvoter havner i utenlandske hender? Det er her det begynner å lugge. Fiskerettighetene langs store deler av Afrika-kysten har kineserne kjøpt, og resultatet er at de en gang så store fiskeforekomstene i land som Sierra Leone og Liberia er totalt borte. Følelsesmessig ville det sikkert være tungt hvis byens stolthet og fremste turistattraksjon, Fjellheisen, havnet i utenlandsk eierskap, men jeg synes likevel dette burde være lov.

Det øyeblikket vi selger kvoter og oppdrettsareal, må derimot foten settes ned. Det blir som å selge det vi lever av, og minner mer om å selge jordbruksjord. Det samme gjelder kraft. Staten, fylker og kommuner eier i dag om lag 90 prosent av norsk kraftbransje. Jeg tror ikke vi bør klø i hendene etter å endre på det.

Samme hvor mange glassperler og speil vi tilbys.