Vi ser allerede konturene av ny, nasjonal miljøkamp. Vedtaket om oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund i Finnmark engasjerer over hele landet. Dette handler ikke om noe som internt skjer i Nord-Norge. Det er bra. Det er bra at folk engasjerer seg for mer enn bare det som skjer utenfor ytterdøra si, og denne saken opprører mange.

Fra før var det en anselig mengde på cirka 5000 personer som hadde undertegnet et opprop mot denne dumpinga. På de siste fem dagene har ytterligere 45000 nye signert, altså en knapp tidobling. Og det er fra hele landet.

Det er mulig at tall og begreper bare gjør en fartsblind i denne debatten. At folk ikke blir spesielt skremt av å lese om at 30 millioner tonn (et absurd høyt tall) avfall fra gruvedrift skal måkes ned i en frisk fjord, som attpåtil er en nasjonal laksefjord, med ei nasjonal lakseelv.

Dette er ikke selvoppnevnte etiketter og merkelapper en gjeng virkelighetsfjerne og urbane miljøfanatikere har funnet på i avsindig narkorus. Dette er det et flertall i Stortinget som står bak. For å beskytte den hardt pressede atlanterhavslaksen, dere vet denne ville rakkeren som er stamfar og -mor til den lukrative oppdrettslaksen, og som trues fra flere hold.

Miljødirektoratet skriver selv: «Det er opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder for å gi våre viktigste laksebestander en særskilt beskyttelse. Laksebestandene som inngår i ordningen skal beskyttes mot inngrep og aktiviteter i vassdragene og i de nærliggende fjord- og kystområdene».

Særskilt beskyttelse, altså. Mot inngrep og aktiviteter. I de nærliggende fjord- og kystområdene. Smatt på ordene.

Ordningen ble evaluert så sent som i 2017. I 2019 bestemmer de samme myndighetene at nettopp en av disse fjordene og ei av disse elvene skal være åsted for dumping av gruveavfall. Fordi vi fortjener det. Laksen får svømme et annet sted, den har jo gjeller og fri vilje. Heldigvis for myndighetene er den temmelig taus av seg.

Forekomstene av gytende kysttorsk og hyse, samt sjøpattedyr og sjøfugl er nevnt tidligere. Men det biter ikke på. Her skal det letes etter kobber, og avfallet skal kastes på havet.

I dag er dette en metode som ikke er helt på moten lenger i gruvekretser, og der Norge nå melder seg inn som ett av fem land. Filippinene, Papa New Guinea, Indonesia og Tyrkia er våre åndsfrender, mens andre og betydelige gruvenasjoner som Kina, Australia, USA og Brasil alle har sluttet å dumpe gruveavfall i sjøen.

I et vedtaket fra Verdens naturvernunion, så sent som i 2016, gikk et overveldende flertall inn for å holde kyst- og havområder fri for gruveavfall. 55 land stemte. Kun Tyrkia og Norge stemte imot, mens betydelige gruvenasjoner som India, Kina og Canada støttet forslaget om å forby dumping av gruveavfall i sjøen.

I dag kan vi kan sågar lese i Barents Observer at Russland, ved minister for naturressurser, Dmitry Kobylkin, nå er bekymret for den fremtidige aktiviteten i Repparfjord. Da er det sikkert betryggende at klima- og miljøminister Ola Elvestuen, som tilhører et parti som gikk til valg på å flagge motstand mot nettopp dette anlegget, og kalte det en av våre viktigste miljøkamper, beroliger sin kollega om at det er helt ufarlig. Man kan ikke se den gruveslam under vann, må vite.

Det må være merkelig å se Norge fra utsiden. Vi snakker moral og ber andre om å roe ned og oppføre seg, men vi selv føler oss fritatt for det samme. Vår olje og gass omtales av oss selv som renere enn vann og luft. Man skulle nesten tro det ikke forurenser når man brenner det opp.

Selv kullet vi utvant på Svalbard er som Natusan på verdens rumpe. Vi deler ut Fredsprisen og eksporterer våpen, uttrykker bekymring for neshornbestanden i Afrika og slakter ned marginale rovdyrarter i vår egen fauna. Det er nok stadig flere utlendinger som kunne ønsket seg litt mindre hykl i monitor fra oss.

I et Facebook-innlegg på sin egen vegg, skrev næringsminister Torbjørn Røe Isaksen et komisk furtent og forurettet innlegg der han fremstilte all miljøkamp og miljøbevissthet som næringsfiendtlig, med konklusjonen at det kun er han, partiet Høyre og de som er enige med dem, som er interessert i å bygge landet. Han gyver løs på alle som ikke bifaller all næringsvirksomhet, som om de alle er virkelighetsfjerne idioter.

Noen dager etter har han moderert seg litt. «Skal vi lykkes i kampen mot klimaendringer krever det at vi tenker globalt, og finner løsninger som strekker seg lengre enn fra Nordkapp til Lindesnes», skriver han nå. Underforstått: Vi må tenke globalt, bare vi slipper å handle lokalt, for her skal det utvinnes selv om forskere fortsatt er uenige i om dette er lurt eller ikke.

Det er Natur og Ungdoms gamle slagord, minus biten om å handle lokalt.

Det er viktig å bygge landet, akkurat som det er viktig å ta vare på og verne dette landet. Både oppdrettsbransjen, fiskeriene, petroleumsindustrien, skogindustrien, landbruket, kraftindustrien, tungindustrien, reiselivet og alle de andre bransjene han nevner som eksempler på bransjer vi trenger for å skape verdier, er alle aktive med en kontrakt fra oss som bor her.

At de har blitt holdt i ørene er derfor noe vi skal være svært glade for, og flere av de ovennevnte næringene vil møte mye kvist i årene fremover, fordi det vil stilles nye krav til både utslipp og naturhensyn. Heldigvis.

«Du skal sjå deg for og akte, alt som flyg og spring og gror. Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror», skrev Einar Skjæraasen i klassikeren «Du skal itte trø i graset». For vi kan ikke være naiv andre veien heller. Vi kan ikke tenke «den som intet våger, intet vinner», for så å gamble med naturen, attpåtil for å redde naturen.

Dette gjelder også fjordene våre. Og det er dette folk nå reiser motstand mot. Ikke næringsaktivitet.