Fra sidelinja

«Vi er gravid – tanker om tredelt permisjon»

Tanken er at foreldrene i enda større grad skal dele – både på den karrieremessige belastningen det kan være å måtte ta permisjon, og på den glede det er å være hjemme og bli kjent med barnet. Jeg mener tanken er god, men anerkjenner at ideen også har visse utfordringer ved seg.

PAPPAPERM: Foreldrepermisjon ble delt i tre deler fra 1. januar 2019.   Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

meninger

Da mora til mine barn ble gravid i 1992, bestemte jeg meg for å være litt progressiv, så jeg delte det glade budskap med ordene: Vi er gravid. Fra før hadde jeg allerede tatt etternavnet hennes, hun ville av en eller annen grunn ikke gå for mitt Hansen, så jeg mente at «vi er gravid» måtte vel være helt innafor. Hun skulle ikke være alene om saken.

Stein Gunnar Bondevik, spaltist 

 

Mange reagerte på en slik talemåte. Flere mente at det fikk da være måte på, graviditet er en medisinsk tilstand som foreløpig kun kan ramme kvinnen. Andre mente det var søtt, men naivt – at jeg snart skulle få oppleve, gjennom helsevesen og hele systemet, hvem som egentlig er gravid. De fikk på mange måter rett, det skal jeg komme tilbake til. En tredje type respons kom da vi dro på studier til USA i 1994. Da folk der skjønte hvordan det lå an, sa de lakonisk: «Oh, so she is wearing the pants ...». Vi har mindre til felles med amerikanerne enn vi liker å tro.

Jeg vet ikke hvordan dagens småbarnsfedre snakker, men det er kanskje på tide å ta fram frasen fra 90-tallet igjen – for nå skal far enda sterkere på banen og ta en større del av permisjonstiden, den såkalte tredelte permisjon som gjelder fra og med 1. januar 2019. Tanken er at foreldrene i enda større grad skal dele – både på den karrieremessige belastningen det kan være å måtte ta permisjon, og på den glede det er å være hjemme og bli kjent med barnet. Jeg mener tanken er god, men anerkjenner at ideen også har visse utfordringer ved seg.

For som jeg sa – jeg skulle fort få oppdage at det er mor som er gravid. Det er jo faktisk hennes kropp, og hun som får alle fysiske virkninger av graviditeten. Det må få konsekvenser. På sykehuset var vi den gang kommet så langt at far fikk være med, men var fortsatt et slags hår i suppa. Så overflødig følte jeg meg at jeg ved tredje fødsel tok med avisen. Ikke fikk jeg lov til å registrere barnet hos myndighetene heller, det var kun mors underskrift som kunne bekrefte nye verdensborgere. Deretter, i barnets første livsfase, skulle jeg jo også få en forståelse for at min manglende pupp var av en viss betydning. Man kan ikke vedta biologi.

På den annen side: Det er faktisk mulig at det er den delvise tilsidesettelsen som far opplever, både av systemiske og naturlige årsaker, som fører til at oppmerksomheten fort rettes utover igjen, til jobb og verv og arenaer han kan være til nytte, og at mor blir stående igjen og erfare at hun er husets prima og samfunnets sekunda. Derfor mener jeg det er fornuftig å prøve, virkelig prøve, å bringe far inn i farskapet helt fra starten av. Det vil kreve mye av begge foreldrene, men gi mye til både barn og samfunn.

Så formoder jeg at regelverket kan utformes med den fleksibilitet som behøves for å unngå at småbedrifter med nybakte fedre med kritisk kompetanse går om kull, eller at småbarnsfamilier med dårlig råd ser seg nødt til å sende barn i barnehage fra 7-8 måneders alder, da bommer reformen. Fortsatt er det nok imidlertid slik at majoriteten av menn som mener de er uerstattelige, bekrefter sin erstattelighet nettopp gjennom dette utsagnet. Til dem som sier at tidsuttaket i permisjonen burde være en privatsak, vil jeg si meg enig, men at statens tilbud om permisjon i høyeste grad er et offentlig anliggende.

Til sist – om far-barn-kommunikasjon som stadig kan bli bedre, en liten anekdote fra egen oppvekst, som jeg ble mint på da jeg i går leste at det fins cirka 3.000 milliarder trær på jorda: Da jeg var liten gutt og satt og andøvde på Malangen mens far min satt med juksa, spurte jeg om nettopp det, om hvor mange trær han trodde det fantes på jorda. Han så på meg og venta litt før han svarte: «Kan dukje bære ro»?

En god mann av få ord.