Er det så nøye om vi har nordnorske journalister?

meninger

Journalistutdanningen i Bodø sliter slik med rekrutteringen at de i 2018 ikke hadde søkere nok til et kull. Måten de nå gjør seg attraktive på, truer med å ødelegge alt journalistikk handler om. Hvorfor ikke heller gripe den andre, åpenbare løsningen – å flytte utdanningen til Tromsø?

Man skulle tro det ikke var spesielt vanskelig å markedsføre verdens morsomste yrke. Spesielt ikke når man sitter på alle de største reklamekanalene. Likevel har altså journalismens anseelse blitt så lav, og «sex appeal’en» til bransjen blitt så dårlig at vi nå står i fare for å miste den ene store institusjonen for utdannelse til journalistfaget i landsdelen.

For meg, som har holdt på med dette nesten sammenhengende siden jeg var 13 år, er det forunderlig at så få vil jobbe med det samme. Jeg har vært i USA og intervjuet Jennifer Lopez, gjort reportasje om pølsekiosker, satt verdensrekord med en sofa ned unnarennet i Holmenkollen og møtt statsministre – alt i journalistikkens navn.


Kommentaren

Den såkalte heksejakten

At noe ikke er juridisk straffbart, gjør det ikke automatisk til noe edelt. Noen ganger brenner man broer.

 

Ingen andre yrker ville gitt meg muligheten til å leke så mye, gjøre dypdykk innen så sære temaer og møtt så mange interessante mennesker som det jeg har.

Jeg sier ikke dette for å skryte eller snakke opp faget, jeg vil bare understreke det merkelige i at det er så få som velger dette i dag. Det er som når ei fantastisk vakker jente sliter med å få med noen på date.

På midten av 90-tallet var Norsk Journalisthøgskole i Oslo den vanskeligste skolen å komme inn på i landet, ettersom påtrykket med søkere var så enormt høyt. I dag er søkermengden halvert, og man trenger på ingen måte være skolelys for å komme inn. Men selv om søkerkravene har gått ned, er det i alle fall søkere nok til å fylle plassene.


Kommentaren

Vi trenger å bli holdt i ørene

Det er vanskelig å argumentere for miljøet mot næringsinteresser. Det har det alltid vært. Takk og lov er det noen som likevel har valgt å ta kampen. Takk og lov er det fortsatt noen som gjør det.

 

Utdanningen i Bodø har forsynt oss med utallige gode journalister i løpet av sin 31-årige levetid.

Den har vært den kanskje viktigste grunnen til at lokalavisene har så høy kompetanse innen nyhetsformidling, gravejournalistikk og krimdekning, som de har. Jeg er ikke tilhenger av å ty til pompøse uttrykk som «den 4. statsmakt», men vil i alle fall strekke meg til å si at hvis ikke avisene avslører vanskjøtsel eller ukultur i kommunen, er det ingen andre som gjør det.

Selv knøtteaviser med minimalt med ressurser kan sette søkelys på håpløse avgjørelser som er tatt, og gjennom det fremtvinge forbedringer. Dette er viktig, tross alt.

«Men kunne ikke bare de samme blitt utdannet sørpå?», tenker noen.

Dessverre er tendensen at hvis man utdanner seg i Oslo, er sannsynlighet enormt mye større for at man ender opp i en jobb på Østlandet. Sånn sett har institusjonen i Bodø vært en garantist for at vi får jevnt påfyll med kompetente folk i lokalaviser og på NRKs og TV2s distriktskontorer i nord, noe vi desperat trenger for å holde et samfunn opplyst.


Leder:

Ville vi vært like begeistret for Mohn-penger hvis han var en saudiarabisk prins?

Hvor bør grensen gå for utenlandske investeringer i vårt nærområde? Er det greit at Fjellheisen havner på utenlandske hender? Hva med fiskekvoter og nordnorsk kraft? Og er det OK så lenge midlene kommer fra land med god vandelsattest når det gjelder menneskerettigheter?

 

År for år har det imidlertid blitt færre søkere. Dette er som nevnt en trend som gjelder over hele landet, problemet er bare at der man i Oslo fortsatt har mer enn nok til å fylle studieplassene, kom Bodø i 2018 til erkjennelsen at det var for få søkere til i det hele tatt å ha et kull.

Det er nå varsellampene begynner å blinke frenetisk.

Hvis tendensen vedvarer, blir journalistutdanningen lagt ned, og vi ender opp med aviser totalt uten nødvendig, faglig kompetanse. Man trenger ikke bevege seg lenge i bloggsfæren før man skjønner at det er fullstendig krise.

Journalistutdanningen har de siste årene blitt kritisert for ikke å ha fulgt med i tiden, å ha lagt opp en for akademisk rettet undervisning og for å mangle den praktiske tilnærminga som skal ruste studentene for et liv i felten. Sett utenfra er det vanskelig å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det som er på det rene, er at en utdanningsinstitusjon i journalistikk på et langt mindre sted – Volda – ikke sliter på lignende måte.


Fra sidelinja

Ikke kødd med Frp

Mens KrF og Frp skal sitte ved kongens bord og diskutere hvor mange vinflasker man kan ha med seg fra Gardermoen, raser fortsatt sexgærninger og livsfarlige typer med revolver rundt i gangene inne i politikkens storstue, skriver Herman Kristoffersen.

 

Her har man imidlertid valgt spesialisering innen TV- og radio, med gjennomgående fokus på det praktiske arbeidet. Jeg kjenner ikke godt til den samiske journalistutdanningen i Kautokeino, men har hørt at det samme er tilfellet der, både når det gjelder den praktiske tilnærmingen og tilfanget av søkere.

I et slags desperat forsøk på fornying, kommer så Bodø opp med en ny kreasjon – man sauser sammen journalistikk og kommunikasjon til ett fag. Ja, du hørte riktig. Den ene uka skal man lære om alle de viktige prinsippene som aldri må brytes, den neste om hvordan man kan bruke journalistiske grep for å selge produkter.

Etter over ti år med grove kutt har journalistbransjen fått rykte på seg for å være et utrygt sted å jobbe. Og selv om siste års konjunkturer har vært langt lysere, sliter vi med et rykte om økonomi i fritt fall. Mange skriveinteresserte velger derfor heller en karriere innen kommunikasjon. At Journalistutdanningen ønsker å tiltrekke seg disse, er naturlig. Det som kanskje er mer unaturlig er at de skal kjøre det sammen med journalistikk.

Jeg har selv jobbet både innen kommunikasjon og journalistikk, så jeg vet at det er noen av de samme ferdighetene som blir benyttet. Men jeg har aldri jobbet med journalistikk og kommunikasjon samtidig. Det ville vært særdeles uryddig. Samme gjelder om man har et fag som blander disse i hop. Må man bryte faglige prinsipper for å tiltrekke seg studenter, bør man heller bare innse at grunnlaget ikke er til stede, og legge ned.

I dagens situasjon har rett og slett Bodø blitt et sted som ikke har grobunn for mange nok søkere, på samme måte som Finnsnes eller Kirkenes ikke ville hatt det. Dette er sterkt beklagelig, men også enormt bekymringsfullt for samtlige medier i landsdelen. Jeg må innrømme at det hører til sjeldenhetene, men her vil jeg fremsnakke et utspill Nordlys’ sjefredaktør, Helge Nitteberg, kom med i bransjebladet Medier24: «Flytt journalistutdanningen til Tromsø».

Dette er ikke noen klassisk dragkamp mellom byene, som vi har sett med PCI og mye annet. Det er rett og slett en overlevelsesstrategi for nordnorske medier. Vi snakker ikke om å velge mellom Bodø og Tromsø, men mellom å ha utdannede journalister i landsdelen eller ikke.

Flyttes ikke Journalistutdanningen, blir den rett og slett lagt ned, og borte – til evig tid. Konsekvensene bør vi ikke undervurdere. Forslaget til Nitteberg hadde sikkert blitt varmere mottatt hvis det kom andre steder i landet fra, men tenk litt over det. Hvis alternativet er nedleggelse, ville det ikke vært lurere å bare flytte det til et sted hvor man i alle fall har litt større tilfang av studenter? Det virker i alle fall som en bedre løsning enn sammensausinga som er foreslått med kommunikasjon og journalistikk i ett fag.

Det blir som å sminke bruden så mye at hun blir seende ut som en drag queen.