Fra sidelinja:

I gamle Norge hadde vi en virkelig stor fordel en gang. Det var at vi produserte kraften vår selv

Finnes det ingen grenser for hvordan vi kan bli behandlet av strømselgerne i dette landet? I det siste har regningen for disse kjappe elektronene skutt opp til høyder som får julehandelen til å blekne fullstendig. Januar var en iskald skrekkmåned som kostet flesk for de fleste.
meninger

Øverst på denne pyramiden av en strømregning sitter den tidligere avgiftsmotstanderen Siv Jensen med elavgiften sin. Jo større strømregning, dess mer elavgift suger man ut av det hele. Vi snakker prosenter her. Den honningkrukka som strømregningen utgjør ble for fristende, og staten måtte bare kjøre sugerøret sitt ned i den.

I gamle Norge hadde vi en virkelig stor fordel en gang. Det var at vi produserte kraften vår selv ved at vann alltid vil finne veier nedover mot havet. Der fordamper det igjen og fyller opp nye magasiner som vi kan høste av. Dette er noe som gjentar seg hele tiden. Det eneste vi trengte å gjøre var å innrette oss etter naturens luner. Slik har vi etter hvert fylt landet vårt med protestantiske nordboere og noen få tilreisende.

Nå har strømsalg blitt børs og internasjonal handel. Strømmen reiser nå dit pengene er størst. Elektronene vil til de forbrukerne som betaler best for dem til enhver tid. Når det blir kaldt her hos oss, fyker prisene opp fordi etterspørselen er for stor i forhold til produksjonen.

Når tørken herjer på Østlandet, legger vi grunnen for en strømpris av historisk høye nivåer nordover i landet hvor vi holdt på å drukne i regnvær på samme tid. Fritt for vann i magasinene sier de, svake overføringslinjer. Den senere etterspørselen i tosifrede minusgrader presser da prisen nesten ut av regnearket. Som om dette ikke er nok, kommer nettleien til selskapene som egentlig eier deg og ledningene dine oppå alt dette.

Alle aktiviteter i de siste årene har gått med til å integrere oss i det europeiske kraftmarkedet. Det betyr en likere pris pr KW som de som ikke trenger så mye strøm som oss. Politikerne våre har fullstendig abdisert og lar markedsøkonomene herje fritt i hønsegården.

Har alt dette skjedd fordi politikerne våre har sørget for å godta overføringskabler ut fra landet? Når vi spør om grunnen til disse skrekkprisene på strøm, får vi høre fra dem som eier ledningene at vi trenger kablene for å importere billig strøm. Vi hører aldri at det er fordi vi skal selge kraft for høyere pris til utlandet enn det selskapene får hjemme hos forbrukerne sine.

Dette har derfor blitt veldig innviklet og har splittet folket i to leirer. For og mot overføringskabler ut/inn av landet. Forklaringene på hvordan og hvorfor, spriker i alle retninger. Noen sier til og med at det er en fordel for oss at strømmen vår forsvinner ut gjennom disse kablene. Fordi vi da kan kjøpe billig kraft til andre tider når de andre ikke trenger den selv. Elektronene går, som man vet, begge veier i kabelen om man legger opp til det. Vi vet ikke og forklaringene er alt for dårlige til at noen blir overbevist av dem.

Nettleien vi betaler, kreves inn av selskapene. Vonde tunger påstår at de tar altfor mye inn på denne måten. NVE skal se dem i kortene, men gjør de virkelig det når mange av selskapene flommer over av penger? Mange kraftselskaper betaler nemlig ut store utbytter til eierne sine av den samme nettleien. De tjener ikke særlig penger på strømsalg, for der er det konkurranse, men heller på å eie det nettet strømmen transporteres i. Her har de monopol siden det fins bare ett nett der en bor. Er ikke dette en slags ekstraskatt? Det hele virker temmelig utydelig. Dessuten ser det ut til at politikerne våre ikke bryr seg om dette heller. Strøm er nesten blitt en del av offentlig forvaltning siden selskapene ofte eies og styres av stat og kommuner.

Nå har myndighetene bestemt at også transportsektoren skal inn på elnettet. Elbilene skal plugges inn i en million garasjer. Om dette ikke skjer på riktig tidspunkt i døgnet mens kapasiteten er der, må nettet forsterkes til å tåle dette. Ferger og skip kommer oppå dette med behov for landstrøm og lading. Hvem skal betale for all denne infrastrukturen? Er dette også felleskostnader for oss alle sammen? En ny og grønn CO2-skatt til Ola og Kari?

Nå ser vi at kostnadene ved alt dette allerede er blitt en del av det store spleiselaget. Det betyr at regningene havner hos oss forbrukere siden det er oss det er så mange av. Vi har også nylig fått installert et apparat til å måle all elektrisk aktivitet hos oss slik at vi skal slippe å registrere forbruket selv. Brukes alt dette til å administrere oss som forbrukere?

Er det noe vi kan foreta oss for å dempe virkningene av alt dette? Hva med å lete frem noen politikere som interesserer seg for elektrisitet, og som har tenkt å gjøre noe med det?

Stemmen i valg sitter etter hvert ganske løst hos oss strømkunder. Politikerne er, tross alt, på regningen vår, de også.