Da må man ikke vanne ut kravet om lukka anlegg, slik at næringa kan skjule seg bak en påstand om at teknologien ikke er tilgjengelig.

Administrasjonens innstilling inneholder 12 punkter. Hovedsakelig er det mye bra å spore. Naturvernforbundet ber likevel politikerne vurdere ei viktig justering.

I punkt tre heter det: «Forventer at det i produksjonen skal benyttes den til enhver tid beste miljømessige og tilgjengelige løsning for å hindre utslipp, lus og rømming.» Dette er problematisk, fordi viljen til å utvikle slike løsninger har vært begrensa, både fra bransjehold og fra myndighetene. Det berømte «Tromsø-vedtaket» fra sist november, om å få oppdrett inn i lukka anlegg, er derfor viktig for å få fart på slik utvikling. I innstillinga til det nye vedtaket er ikke kravet like godt ivaretatt, så Naturvernforbundet foreslår følgende tillegg:

«All nyetablering og økning av MTB i eksisterende lokaliteter skal skje med teknologier som sikrer 0 lus, 0 rømming og oppsamling av næringssalter til gjenbruks-formål.»

Ei forventning om teknologisk utvikling av oppdrett i mer miljøvennlig retning er heller ikke noe Naturvernforbundet er aleine om. Foreningen Norsk Industri er så misfornøyd med «første runde» tildelinger av såkalte utviklingskonsesjoner, at de ber om det de kaller «Utviklingstillatelser 2.0». De etterlyser en ny runde og «konkrete krav til innovasjonshøyde, miljø, fiskevelferd og informasjonsdeling – i tillegg til krav om utslipp og lus.»

Utspillet må ses i lys av at regjeringa, og Fiskeridirektoratets tildelinger av slike tillatelser, har fokusert sterkt på vekstkriteriet og knapt på det miljøkriteriet som lå betydelig til grunn i utgangspunktet. Prosjekter med store offshore havmerder og havfarmer har stukket av med langt flere utviklingstillatelser enn prosjekter med miljøvennlig teknologi.

En rekke prosjekter med lukka teknologi har fått avslag fra direktoratet. De få som har fått er avspist med få konsesjoner. For eksempel sier derfor Cermaq at deres visjoner for «iFarm» må reduseres. Mowi (tidligere Marine Harvest) får heller ikke uten videre skifte ut et planlagt komposittmateriale i «Egget» med mer solid stål. Fiskeridirektoratet krever utrolig nok at det da må sendes en helt ny søknad. Man kan spørre seg hvorfor ikke konserner med flerfoldige milliarder i overskudd klarer slik utvikling uten hjelp, men sannheta er uansett at direktoratet har kullseilt miljøkriteriet i prosessen.

Midt oppi alt dette har en liten aktør i Brønnøysund drevet syv år lusefritt i sine lukka anlegg. Akvadesign AS og datterselskapet Akvafuture AS, som de heter, har samtidig utvikla anleggene til blant anna å samle opp rundt 70 prosent av det sedimentære avfallet. Dette må sette standarden for en andre runde med utviklingstillatelser, slik at man får en konkurranse hvor miljøgevinster er minst like viktig som økonomi.

Gründer Anders Næss har uttalt at man på sikt ser for seg å selge teknologi/konsept, men ikke før Akvadesign og Akvafuture har hundre prosent kontroll på egen utvikling og drift. Det er til en hvis grad forståelig, men derfor bør to ting skje: 1. Myndighetene bør gi flere insentiver for å få ferdigstilt denne hittil beste teknologien. 2. Et «Utviklingstillatelser 2.0» bør igangsettes for å få fart på utviklinga av mer miljøvennlig teknologi. Og da er det viktig at Tromsø opprettholder sitt berømte vedtak sist høst i størst mulig grad, for å presse fram mer tilgjengelig miljøvennlig teknologi. Først da er kommunen fullt ut en pådriver for nasjonal endring i havbrukspolitikken, som man uttrykker at man ønsker å være.

For ordens skyld: En kommune har lov til å stille teknologikrav i denne sammenhengen, slik jussprofessor Peter Ørebech argumenterer for i et innlegg 26. november.