Ifølge Kulturhuset var foredraget utsolgt, men det var ikke helt fullt da French gikk på Hovedscenen tirsdag kveld. I setene satt mange unge voksne av begge kjønn. Noen av dem kan ikke engang ha nådd tenårene da French og Tjostolv Moland ble pågrepet i 2009, så det er åpenbart at mannen pirrer nysgjerrigheten også til dem som ikke fulgte saken fra starten.

Frenchs navn på Kulturhusets program har imidlertid skapt debatt de siste månedene, blant annet fordi noen mener at vi ikke bør lytte til en mann som har deltatt i krigshandlinger i Kongo. Spesielt usmakelig mente flere at det var å slippe French til på kommunale scener samtidig som den kongolesiske legen Denis Mukwege ble tildelt Nobels fredspris for hans kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i Øst-Kongo. Gunhild Johansen (SV) sa tidligere denne uka til iTromsø at hun mente folk burde boikotte foredraget nettopp i lys av fredspristildelingen.

Mange trosset Johansen og møtte opp for å høre French fortelle sin historie, antakeligvis fordi de syntes det var verdt å høre på hva han hadde å si. Til tross for en massiv mediedekning, fire bøker, et teaterstykke, en spillefilm og en podkast så er dette første sjanse til å høre en uredigert versjon rett fra det eneste norske primærvitnet til hva som skjedde den natta ute på landeveien i Øst-Kongo. Hvem drepte sjåføren Abedi Kasongo?

Ifølge kongolesiske myndigheter var det Moland som skjøt ham, men French insisterer på at de ble angrepet av kongolesiske styrker og at en av disse soldatene skjøt sjåføren.

Jeg hadde ingen forventninger om at French skulle bringe nye opplysninger til torgs om denne delen av saken, og det fikk vi heller ikke.

French starter foredraget med å fortelle om oppveksten sin i Pakistan og England før han ender opp i Norge. Vi får høre at han vervet seg til Forsvaret hvor han traff Moland og at de to dro til Afrika i 2008 for å ta oppdrag gjennom Molands sikkerhetsselskap.

I et heseblesende tempo raser French gjennom veldig mye informasjon på kort tid. Han forsøker også å gi publikum et innblikk i hva slags type person han er. Derfor tar han seg tid til jobbsøknadsfloskler som «jeg er en utadvendt type, men trives også godt i eget selskap» og «mine venner vil beskrive meg som snill og omtenksom» – det manglet bare en variant av «mine svake sider er at jeg er perfeksjonist og ikke klarer å legge fra meg jobben selv når jeg har fri».

Tempoet er så høyt at når French skal ta en slurk vann så får jeg følelsen av at minst halvparten av vannet må havne i pustehullet. Hastigheten skaper distanse til innholdet og svekker dermed vår mulighet til å leve oss inn i skjebnen hans.

Måten han forteller sin historie på ligner mer på hvordan man skumleser en Wikipedia-artikkel på leting etter informasjon enn når man leser for å forstå et annet menneske. Hvis så mye står på spill, hvor er følelsene? French beskriver seg selv som et løvetannbarn, som evner å skyve unna alt som er vanskelig. Denne egenskapen kan ha reddet livet hans i Kongo, men den svekker ham på scenen.

VIL FORTELLE SIN VERSJON: Siden i fjor høst har French reist rundt i Norge og holdt sitt foredrag «Dømt til døden» på et litt over 30 scener. Tirsdag kveld avslutta han turneen fra Hovedscenen på Kulturhuset i Tromsø. Det er allerede skrevet fire bøker om Kongo-saken, satt opp et teaterstykke og laget en spillefilm og en podkast. Likevel ønsker French å fortelle sin historie uten innblanding fra andre.

Etter en drøy time får vi et kvarters pause før French igjen går på scenen. Han unnskylder tempoet fra foredragets første del, men durer likevel på i omtrent samme tempo.

Mye av taletiden brukes på ting folk allerede vet istedenfor å gjøre skikkelige dypdykk i hvordan det opplevdes for ham å sitte fengslet dømt for medvirkning til mord. Det er flere gode tilløp til innsikt i hvordan det må ha vært å sitte åtte år og vente på at noen skulle redde ham, men French rører bare så vidt borti erfaringene før han hopper videre til et neste punkt på lista. Derfor fremstår hans personlige versjon av Kongo-saken som en tørr Powerpoint-presentasjon.

Det er nesten ufattelig at en som har vært igjennom en så umenneskelig opplevelse kan gjenfortelle sine erfaringer nesten uten å få fram hva det innebar for det mennesket som måtte holde det ut.

UNGT PUBLIKUM: Ifølge Kulturhuset var foredraget utsolgt, men det var ikke helt fullt da French gikk på Hovedscenen tirsdag kveld. Publikum besto av folk i alle aldre med en overvekt av unge voksne av begge kjønn. Noen av dem kan ikke engang ha nådd tenårene da French og Tjostolv Moland ble pågrepet i 2009, så interessen sier noe om at mannen pirrer folks nysgjerrighet.

French tar seg tid til å argumentere for sin uskyld ved å peke på brister i vitneforklaringene som sier at Moland skjøt sjåføren. Det er vanskelig å vurdere om det han sier er sant eller ei, og dermed gir ikke foredraget noe fasitsvar på hva som egentlig hendte. Et slikt svar får vi nok heller aldri.

Han bedyret sin uskyld og gjorde sitt beste fra scenen for å undergrave vitneforklaringer, rettssaken og hele det kongolesiske statsapparatet. Jeg ble likevel sittende igjen med en følelse av at han ikke fortalte oss alt.

Til tross for at det var vanskelig å tro ham i skyldspørsmålet var det imidlertid lett å føle med French da han beskrev soningsforholdene i Kongo. Særlig de to siste årene, etter at Moland hadde begått selvmord og French ble overført til et militærfengsel hvor både vakter og medfanger ble oppfordret til å plage ham døgnet rundt, må ha vært en forferdelig påkjenning.