Flyttingen av Norsk polarinstitutt fra Vippetangen i indre Oslofjord til Tromsø er det siste virkelig store nasjonale strategiske grep gjennomført i Tromsø. Dette er det siste i rekken av store strategiske grep byen har tatt, som flyttingen av Seminaret fra Harstad, etableringen og senere byggingen av Tromsø Museum, Nordlysobservatoriet, Tromsø satellittstasjon og Universitetet i Tromsø.

Tromsøs store strateger; Tore Vorren, Ole D. Mjøs med flere, gjennomførte en eminent kampanje som resulterte i en flytting av en eksisterende tradisjonsrik institusjon fra Oslo til Tromsø. Slå den, Tromsøs store kvinner og menn. Dette arbeidet er videreført med utvidelsen av Framsenteret, byggingen av det nye det isgående forskningsfartøyet med hjemmehavn i Tromsø og etableringen av et nytt senter for hav og Arktisk, ledet av tidligere direktør ved Norsk polarinstitutt Jan-Gunnar Winter.

Siden flyttingen av Norsk polarinstitutt og dannelsen av Framsenteret har Tromsø vært Norges spydspiss innen polar- og havforskning, som også Bergen, Trondheim og Stavanger er. Fordelingen har vært god, olje og gass til Stavanger, fiskeri- og bestandsforskning til Bergen og teknologi i Trondheim. Alt knyttet opp omkring universitetene i byene. Tromsø har i tillegg fått og bygget opp store avdelinger av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet.

Når også svært rike nordmenn blir filantroper, skal vi sette pris på det. Moen har gjort mye godt for Nord-Norge, selv om å motta almisser fra Bergen, fra en region som utbyttet Nord-Norge i 400 år, ikke alltid føles lett for en tromsøværing.

Når Røkke bygger et konkurrerende havgående forskningsfartøy, og et bygg som skal samle kompetansen på hav, skal vi ikke protestere, men i prinsippet juble for det. At noe av rikdommen Røkke har bygget opp på først fiskeri, så olje og gass, pløyes tilbake til havet skal man sette pris på, istedenfor å sette seg ned ved tastaturet og syte.

Ingen skal være i tvil om at kontorbygget blir noe Røkke også tjener penger på. Samtidig som dette skjer, må Tromsø ta en aktiv posisjon og utvikle våre kunnskapsarbeidsplasser. Kanskje lokale eiendomsmagnater kan være like gode som Røkke og realisere Tromsø eget svar på tårnet til Røkke?

Kommunen har tomt ledig, på samme plass som sist gang Røkke var i byen og skulle bygge kontorbygg for Aker Solutions mange hundre ansatte. Det ble det som kjent ikke noe av, men muligheten for å utvide sentrum til Strandveien er fortsatt der. Det er plass til mange tusen arbeidsplasser og hotell i området. Istedenfor olje- og gassingeniører kan området fylles av forskere som vil være med å redde havet?

Tromsø er en vitenskapsby, full av studenter, forskere og professorer. Forskningsarbeidsplasser kan ikke automatiseres bort og de er hele tiden konkurranseutsatt. Det er kun de beste prosjektene, bedriftene og forskerne som får finansiert sine ideer.

Dette handler i bunn og grunn om posisjonering og finansieringen av forskningsaktivitet, som igjen skaper private og offentlige arbeidsplasser. Det koster mye å forske. Norges nye isgående forskningsfartøy kostet om lag 1,4 milliarder å bygge, men det blir lite i forhold til fremtidig forskningsaktivitet om bord. Forskningsprogrammet «Arven etter Nansen», som skal fylle båten med aktivitet koster 740 millioner og varer bare noen år. Etterpå må det bevilges ytterligere midler for forskning.

Båten er nå i Antarktis og forsker blant annet på krillbestanden i Sørishavet. Dette er for øvrig samme bestand som Røkke skal fiske på, med den splitter nye krilltråleren Antarctic Endurance, til over 1 milliard kroner. Kom ikke her å si at Norge ikke driver næringsrettet forskning. Norge må forvalte krillressursen riktig. Historie omkring hvalfangsten er ikke bare stolt. Sandefjords store menn klarte nesten å utrydde alle de store hvalbestandene i Antarktisk, før fangsten heldigvis ble stanset.

Kunnskapstreet gror godt ved Porten til Ishavet, trygt ledet av rektor Anne Husebekk. Fremsynte strateger bør nå se mulighetene som ligger i å redde havet fra menneskehetens dårskap. Kan regionens næringsliv, sammen med kunnskapsrike professorer og fremsynte politikere, skape Tromsøs svar på «Store blå»? Kan det realiseres et nytt kunnskapstårn (Fram 3) ut mot havet i Helmer Hansens gate, med utsyn over sundet, der Amundsens for siste gang ble sett, før han forsvant med flybåten Latham?

Da kan Arktisk Råd og nye kunnskapsmiljøer få sitt nye bygg og Tromsø igjen få manifestert sin globale posisjon som kunnskapssenter for hav og Arktis. Byen ville legge ned en ny, stor byggestein i arbeidet med å gjøre Tromsø til hovedstad i Arktis.