Om regjeringen har satt seg som mål at det angivelig folkestyrte Norge skal bli verdensledende (også) innen digitalisering, bør innbyggerne forvente at også noen motforestillinger får komme til uttrykk.

Etter mitt noe anakronistiske skjønn er temaet ekskludering underkommunisert. I Utkant-Norge skal vi nøye oss med nettaviser og således spare samfunnet for dyre postombæringer av papiraviser. Har du ingen smarttelefon kan du risikere å gå glipp av en tiltrengt parkeringsplass i urbane strøk.

Digitaliserte betalingstjenester på kollektivtransport vil utestenge mange i min kategori: de teknologiske dinosaurer som vokste opp uten TV. Man eksisterer i dag knapt uten en e-post-adresse – kan du ikke alltid logge deg inn, er du ferdig!

En bekjent av meg kunne fortelle at hans splitter nye Renault fikk motorproblemer ute på Dyrøya, men kunne heldigvis repareres fra den franske fabrikken, som kommuniserte med bilens datamaskin. Den dagen Paris – av en eller annen uutgrunnelig årsak – blir forbannet på dyrøyværinger med hang til franske kjøretøy, så stopper vel bilen. «Allo, allo?».

Det siste er at dataspill for ungdommen heies fram som «sosiale arenaer» der de håpefulle kan oppnå tusenvis av digitale venner, på bekostning av den fysiske flokken i lek i naturlige omgivelser. Slik min generasjon tok som en selvfølge, i en tid uten det som med dagens nytale omtales som sosiale medier.

Og fra skoleverket kommer bekymringsmeldinger om at digitale lesebrett resulterer i dårligere læring enn alternative papirbøker. Hvordan kan regjeringen forholde seg så ubekymret til muligheten for at digital skolering kan resultere i lærevansker og psykiske lidelser?

At regjeringen med dette digitale sprang praktisk talt tvinger sine innbyggere til å eksponere seg for de store amerikanske servertjenestene og deres umettelige appetitt på «kunder» – synes for meg enda mer uspiselig enn dagens underkastelse av EØS.

Alt mens overvåkingstjenestenes muligheter med ett synes grenseløse.

Det er nok reservasjonsløsheten til det digitale tema som gjør meg mest skeptisk. Med stigende vantro er vi vitne til at våre ledere med åpne øyne har kastet alle (gammeldagse) alternativer på båten og gjort det mulig for landets fiender å ta elektrisiteten og drikkevannet fra befolkningen.

Var det ikke noen som snakket om beredskap?