Fra sidelinja

– Jeg elsker konspirasjonsteorier

Men hva er de ytterste konsekvensene av slikt tankegods?
meninger

Månelandingen har aldri skjedd, amerikanske myndigheter sto bak 9/11-angrepene, JFK ble skutt av sin egen sjåfør, passasjerene på Malaysia Airlines 370 ble bortført av romvesen, jorden er flat, verdensrommet er falskt - det er bokstavelig talt ingen grenser for hva folk vil tro for å sikre seg en følelse av kontroll i en uforutsigbar verden. Vi snakker gøy for hele familien!

I årene etter terrorangrepene mot USA 11.september 2001 var jeg besatt av alle teoriene om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen. Hva visste amerikanske myndigheter på forhånd? Sto de selv bak angrepene?

En stødig diett av bøker og dokumentarer gjorde meg stadig mer overbevist om at vi var ført bak lyset av mørke politiske krefter, og størst påvirkning hadde utvilsomt filmen «Loose Change», som ble sett av over fire millioner mennesker i løpet av fire måneder.

På femårsdagen for terrorangrepene arrangerte nyhetskanalen Democracy Now en debatt mellom filmskaperne, og redaktørene i vitenskapmagasinet Popular Mechanics. Og den forandret alt for meg.

Filmskaperne hadde ingen belegg for sine påstander, og klarte stort bare å hånle hver gang de ble svar skyldige. Det hele var latterlig. Sakte, men sikkert, gravde jeg meg ut av min skyttergrav av desinformasjon, men min periode som svoren konspirasjonsteoretiker var en nyttig erfaring for meg. Jeg vet hvor overbevisende en velprodusert propagandafilm kan være, og unge mennesker er spesielt sårbare for denne typen mentale kortslutninger.

Dagsrevyen hadde nylig et innslag om norske ungdomsskoleelever som lar seg forføre av konspirasjonsteorier på YouTube, og som bruker friminuttene på å fordype seg i fantasier som at jorden er flat. I USA er det kun 66 prosent av de mellom 18-24 år som er overbevist om at jorden er rund. 34 prosent er med andre ord skeptiske til det heliosentriske verdensbildet som Galileo i sin tid risikerte tortur og henrettelse for å spre. Dette har gått så langt at YouTube nå jobber med å forandre sine algoritmer for å begrense spredningen av konspirasjonsvideoer på sin plattform.

Og selv om det kan virke harmløst at unge mennesker ser på slikt innhold, så er det de som lar seg overbevise, og som lar seg lede videre nedover et uendelig kaninhull av usannheter og klinisk galskap. Det begynner gjerne med at man tenker at «det er ille nok om så bare en brøkdel av dette er sant». Det var slik jeg tenkte da jeg først begynte å lese om 9/11-teoriene. Jeg hoppet av når jeg kom til påstander om at George W. Bush egentlig er en satanisk, intergalaktisk, pedofil øgle, men hva om bare en brøkdel av det er sant?

Og det er naturligvis absurd å påstå at verdensrommet ikke eksisterer, men kanskje det er noe i teorien om at jorden er flat. Bare se deg rundt! Og det er fortsatt billetter igjen til The Flat Earth Cruise, som legger fra kai i 2020. Så får det så være at navigasjonssystemet til skipet tar for gitt at jorden er rund. Dessverre er det også mye som tyder på at det å gjøre narr av slike folk, bare gjør dem sterkere i troen.

Men hvilke praktiske konsekvenser har det at folk har et distansert forhold til virkeligheten? Det gir vel bare resten av oss en god latter? Det er da vi må være oppmerksom på at tro på disse teoriene ofte henger sammen. Tror du på en teori, tror du gjerne på en annen. It’s all connected, maaaaan. Og veien er kort fra å tro at på en hemmelig verdensorden ledet av diabolske øglemennesker, til teorier som bærer med seg mørke, praktiske konsekvenser.

Forrige måned hadde The Guardian en artikkel om folk som har fått føle de mest ekstreme konspirasjonsteorienes reelle utfall på kroppen, i form av trusler og hets fra de som er hellig overbevist om at de sitter på den skjulte sannheten. Vi møter en ung mann som ble falskt utpekt som skoleskyter, en kvinne som ble drapstruet etter å ha kritisert mannssjåvinisme i gamer-miljøet, en restauranteier som ble feilaktig anklagd for å drive en pedofiliring, og en lege som blir kontinuerlig trakassert av anti-vaksine fanatikere i USA. 

Mest smertefull er allikevel historien til Lenny Pozner, som mistet sin seks år gamle sønn Noah i massakren på Sandy Hook Elementary School i 2012. På grunn av målrettet og skruppelløst arbeid av konspirasjonsguruer som Alex Jones og Info Wars, spredte det seg raskt en teori om at skoleskytingen bare var en forestilling iscenesatt av myndighetene som påskudd for å konfiskere amerikaneres våpen.

De gråtende pårørende var bare «kriseskuespillere» innleid for anledningen, og ingen barn døde egentlig den dagen. Det føles absurd og hjerterått å engang gjengi slikt søppel, men dette resulterte i at folk som Lenny Pozner ble trakassert, forfulgt og truet på livet av såkalte «Sandy Hook Truthers». Da artikkelen ble skrevet, var han i ferd med å flytte for åttende gang etter tragedien, siden hans hemmelige adresse nok en gang ble lagt ut på nettet.

Dette er konspirasjonsteorier tatt til sin ytterste konsekvens, og sin perverse logiske konklusjon. Og da er det ikke gøy lenger. Tanken på at folk som har mistet barna under horrible omstendigheter klappjaktes av hemningsløse tomsinger er så jævlig provoserende, at jeg håper de som mener at vi lever i en datasimulering har rett. Det er det eneste som gir mening.