Fellesskap og tilhørighet er grunnsteiner i den norske samfunnsmodellen. Etter skolen er den organiserte idretten den viktigste sosialiseringsarenaen for barn og unge, men ikke alle familier er i stand til å delta.

Økonomi, språk, kultur, tradisjoner og manglende kunnskap om hvordan den frivillige idretten fungerer er effektive hindre som holder enkelte barn og deres familier utenfor. Resultatet er at mange innvandrerbarn ikke blir med på trening sammen med de andre barna i klassen. De vet rett og slett ikke hvordan de kommer i gang.

Ved hjelp av aktivitetsguider hjelper vi familier som ikke er i stand til å ta del i den organiserte idretten. Bare i Tromsø ble 100 barn med i et idrettslag i fjor takket være aktivitetsguidene som bidro til at denne koblingen kunne skje.

Samfunnet vårt er flott og mangfoldig – og mangfoldet vil etter alle solemerker bli enda større og mer utbredt når vi ser migrasjonsstrømmene som preger verden i dag. I Norge lever ulike nasjonaliteter og kulturer sammen. Dette gjenspeiler også idrettslagene, men idretten er ikke like tilgjengelig for alle.

Selv om vi ønsker at alle barn og unge skal være en del av norsk idrett, er det ikke like lett for alle å tilpasse seg det norske systemet. Mangelfull informasjon, språkbarrierer og manglende kulturforståelse gjør at familier med innvandrerbakgrunn ikke forstår systemet med frivillighet, dugnad, ordningen med medlemskontingent eller hvor viktig foreldrenes rolle er i driften av et idrettslag. Dette skaper et utenforskap hvor resultatet er at mange barn ikke blir integrert i samfunnet gjennom idretten.

Tromsø Idrettsråd opprettet i 2014 ordningen «Aktivitetsguide». Aktivitetsguiden behersker språket familien snakker og opererer som et bindeledd og en kulturbro mellom barn og familie på den ene siden og trener/klubb på den andre siden.

Aktivitetsguiden forstår viktigheten av hverdagsaktivitet og idrett, har gode sosiale egenskaper og har gjerne følt på kroppen hva det vil si å være ny i en annen kultur.

Aktivitetsguiden følger barnet og foresatte til de første treningene, snakker med treneren, sørger for at nødvendig informasjon blir forstått av foreldrene, setter seg inn i lagets rutiner og sørger for at barnet og foresatte får en forståelse for hva deltakelse i den organiserte idretten innebærer.

For dem som har vokst opp med idrett kan dette virke enkelt. For dem som aldri har vært en del av norsk idrett, er det mange ubesvarte spørsmål som trenger svar.

Erfaringene fra denne måten å jobbe på er gode. Siden 2014 har 350 barn i Tromsø blitt en del av idretten som følge av den koblingen aktivitetsguiden har bidratt til. Aktivitetsguiden bruker mye tid og krefter på dette arbeidet og mottar kompensasjon for jobben fra Tromsø idrettsråd. Om ikke vi bidrar til dette arbeidet, er det ingen andre som gjør jobben med å hjelpe barna i disse familiene.

Aktivitetsguidene bidrar til at flere barn får mulighet til å ta del i den organiserte idretten. Det er derfor både synd og overraskende at Kulturdepartementet ser på denne aktiviteten som en administrativ tjeneste som ikke skal prioriteres i de bevilgningene Idrettsrådene mottar gjennom Norges idrettsforbund.

Det er forunderlig at penger som skal benyttes til beste for noen av våre mest sårbare barn og deres familier, ikke tillates brukt på en måte som fungerer, av et organ som både kjenner idretten, egen kommune og de utfordringer kommunene i sin helhet står overfor.

Argumentene vi møter er at penger skal gå til aktivitet. Vi mener at Aktivitetsguidene i høyeste grad bidrar til aktivitet. Uten støtten fra aktivitetsguidene ville 350 barn i Tromsø sittet hjemme, mens andre barn drar sammen på trening.

Konsekvensene av denne beslutningen er at aktivitetsguide-tilbudet reduseres eller forsvinner i de fylkene hvor det er etablert. I Stavanger, Kristiansand og Bodø tvinges en nå muligens å legge vekk planene om å etablere aktivitetsguide, fordi Kulturdepartementet mener at de pengene de har bevilget til inkluderingsarbeid ikke skal brukes på et tiltak som vi ser fungerer.

Vedtaket får også negative følger på andre områder. Det viktigste er at mange barn mister muligheten til å ta del i den organiserte idretten når ingen tar jobben med å koble de med idrettslaget og redusere terskelen for å delta. Det bidrar til dårligere integrering enn det vi får til i dag, og skaper et klasseskille vi ikke vil eller kan være bekjent av.

I tillegg svekkes den organiserte idretten. For når innvandrerfamiliene først er blitt medlemmer i idrettsklubbene, er disse familiene viktige for å opprettholde klubben og det frivillige tilbudet så mange barn og unge i Norge nyter godt av.

Vi håper derfor Kulturdepartementet ser verdien av det arbeidet aktivitetsguidene gjør og velger å revurdere sitt syn på dette viktige arbeidet.