Lokalpolitikere får mye kjeft, ikke minst fra oss som jobber i pressen.

Det kan sikkert være både utmattende og irriterende, da de aller fleste av dem gjør en jobb for fellesskapet, med forslag til løsninger jeg er sikker på at er brolagt med gode intensjoner. Og de skal ofte ta stilling til saker der det er vrient å sy sammen intensjoner med tilgjengelige budsjetter, og da kan sikkert mye av kjeften og misnøyen oppleves både urettferdig og irriterende.

Skal vi snu litt på det hele, er vi nok ikke like flink til å skryte når de gjør noe bra, verken vi i media eller folk flest. Politikere er litt som fotballdommere, der det bra de gjør ikke skaper like mye virak og offentlig engasjement, som når de begår tabber eller gjør noe som opprører en.

Jeg blir oppriktig glad når jeg ser ordfører Kristin Røymo (Ap) og tidligere byrådsleder Øyvind Hilmarsen (H) stå frem sammen i avisa, til felles innsats for å få vedtatt selvmordssikring av Sandnessundbrua i løpet av året. Det samme ble gjort på Tromsøbrua i 2005, med forventede, positive tall.

Det har siden den gang vært påtrykk fra ungdomspartiene, og flere ungdomsorganisasjoner, om å få i gang det samme på Sandnessundbrua, brua som forbinder Tromsøya med Kvaløya. I november i fjor tok Hilmarsen opp saken i kommunestyret, og allerede dagen etter ble han invitert inn til Kristin Røymo, noe som resulterte i et felles, privat forslag fra dem.

I formannskapet tirsdag foreslo Anni Skogmann (Frp) at dette private forslaget sendes til Byutviklingskomiteen og deretter videre til kommunestyret, noe som videre ble enstemmig vedtatt. Det er til syvende og sist fylkeskommunen som skal finansiere dette forebyggende tiltaket, men Røymo har sagt at Tromsø kommune kan være villig seg å forskuttere for utgiftene til midlene overføres tilbake, for å få fortgang i dette.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor gledelig jeg synes dette er. Det er en liten seier for fornuften, det er en liten seier for dem som til daglig jobber med folk som sliter, det er en liten seier for dem som sliter, og det er en aldri så liten seier for lokaldemokratiet og fellesskapet.

Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge folk. De som er mellom 15 og 35 år er på papiret sin egen største fiende, og det er derfor viktig at samfunnet viser at de tar dette på alvor og legger reell, politisk handling bak fine ord og festtaler.

Selvmord er så ubehagelig, så tabuisert, så problematisk for så mange og så betent at de fleste vegrer seg for å dra det inn i offentligheten.

Det er dette lokalpolitikerne i Tromsø nå gjør. Det er iallfall en start på noe, og det er en samlet enhet som setter til side taktiske posisjoneringer, og som heller ikke prøver å score billige poeng ved inngangen til et valgår. Her har de trådt voksne og ansvarlig frem med et felles mål som er viktigere, nemlig å redde liv. Selve saken er viktigere enn partipolitiske kjepphester.

Eksakt hvor mange liv dette vil berge vil vi aldri få noen tall på, men slike sikringer gir beviselig resultater, og nå blir det gjort noe konkret. Ord blir dialog, blir enighet, blir penger, blir handling, får resultater. Og så er vi andre med på spleiselaget.

Det er mye krangling og uenighet i politikken, og ofte gjør vrangviljen til å innrømme gode poeng hos motstanderne en ute av stand til å bryte med ideologisk trangsynthet. Her har de bare skåret gjennom og bestemt seg for å være enige.

Mer sånn, takk. Dette tjener politikerne og lokaldemokratiet til ære, og alle tjener på det. Jeg imøteser gjerne mer av slike initiativ og prosesser, og jeg skal love å applaudere det. For det fortjener de. Rett skal være rett. Takk skal dere ha.