I 2018 satte fredsprisen fokus på at kvinner bevisst utsettes for seksualisert vold i krig og konflikter, med prisen til Nadia Murad og Denis Mukwege. Når et samfunn er i krise er det første som ryker kvinners rettigheter.
Aktive tiltak for å sikre kvinner gode liv, blir nedprioritert. Dette ble underkommunisert under finanskrisen, og blir underkommunisert under den pågående flyktningkrisen.
For vi har fortsatt en flyktningkrise i verden, selv om innvandringen til europeiske land har gått kraftig ned. 68 500 000 mennesker var på flukt fra forfølgelse og væpnet konflikt ved inngangen til 2018. Dette er en økning på 2,9 millioner sammenliknet med året før.
EU har redusert den såkalte ulovlige innvandringen med 90 prosent ved å lage buffersoner utenfor unionens grenser. Disse sonene er det kvinner, barn og minoriteter som betaler for. EU har valgt å stole på at Erdogan kan ta vare på kurdiske flyktninger, selv om kurdiske politikere forfølges i Tyrkia.
De stoler på at den libyske kystvakten tar gode vurderinger, selv om flyktninger i dag står i fare for å bli solgt som slaver for 1000 kr på markeder i Libya. Når mennesker hindres fra å flykte fra krig og konflikt, eller fanges i dårlig sikrede flyktningleirer, går det hardt utover kvinner og barn.
Under finanskrisen i EU ble det kuttet ukritisk i velferdsgoder. Disse kuttene rammet kvinner mest. I dag ligger timelønna til EUs kvinner på 84 prosent av timelønnen for menn og det er bare to prosent av mennene som tar ut pappaperm.
Kvinnene har en løsere tilknytning til arbeidslivet. EU sier de ønsker å fokusere på sysselsetting, men er ikke så opptatt av hvordan folk er sysselsatt. Derfor deltar kvinner oftere i gig-økonomien der ideen er at folk leies inn på timesbasis. Dermed mister de rettighetene ved å være ansatt, og har en løsere tilknytning til arbeidslivet.
Vi er ikke i mål med likestillingspolitikken i Norge, men det siste vi trenger er at EU drar utviklingen i feil retning.