Vi skjønte vel alle etter hvert at det likevel aldri kom til skje. Trailere med hvite kjøkkeninnredninger, Billy-reoler og kjøttboller kommer aldri til å stange i kø i Giæverbukta, og Nedre Håpet kommer ikke til å bli overfylt av folk fra hele landsdelen på jakt etter billige møbler.

De fleste bekymringer blir det som kjent aldri noe av. Kanskje skal vi være like glad for det. Jeg har nemlig en høne å plukke med Ikea.

For noen uker siden satt jeg en kveld i ro og mak og bladde gjennom Ikea-katalogen – konsumkulturens svar på Maos lille røde. Årsaken var at jeg var på jakt etter ny seng, siden rammemadrassen jeg kjøpte på salg for 10 år siden for lengst har mistet den lille fasthet og sprett i fjærene den en gang hadde.

For den som ikke har lest Ikea-katalogen inngående: Det er et fascinerende skue. Side etter side med interiørbilder og innredningsforslag. Det finnes ikke den leilighet som ikke kan bli en drømmebolig, bare Ikeas interiørarkitekter får slippe til med småfikse hyller, skuffer, luker, puter eller hva de nå koker sammen der hos søta bror.

Jeg fikk til slutt øye på ei seng med skuffer og hyller, med uante muligheter til oppbevaring og orden i hjemmet. Dyrt var det heller ikke.

Tilsynelatende.

Selve senga var kanskje ikke så dyr, men så skulle det legges til sengebunner, madrass, overmadrass, madrassbeskytter, dyne, pute og frakt, og før jeg rakk å si «Mastercard» var feriebudsjettet 2019 investert i flatpakket, svensk moro.

Å montere møbler er en krevende øvelse, og for meg som har urovekkende få monteringstriumfer på samvittigheten, burde tanken på å skru sammen et monstrum av et innsovningsinstrument få knærne til å klapre som kastanjettene til en overivrig flamencodanser. Med gjennomsnittsmenneskets evige evne til å overvurdere egne talenter, lot jeg meg imidlertid berolige av et utsagn fra en kamerat:

«Alle som kan holde i en skrutrekker og har et minimum av logisk sans, kan montere et Ikea-møbel».

At jeg knapt eier verktøy, og ofte går meg vill i hotellkorridorer, burde fått alarmklokkene til å kime.

Etter noen uker rygget en trailer opp mot inngangsdøra, og eske etter eske – alle merket med «vekt 20 kg» – ble båret inn. Det kunne da ikke være til ei enkelt seng, alt dette? Men, joda, trailersjåføren insisterte på at alle fjorten kolli tilhørte min bestilling.

Jeg fant fram mitt arsenal av fungerende verktøy – det vil si fire-fem skrutrekkere fra Biltema og en hammer jeg en gang lånte av en kompis og glemte å levere tilbake – og etter litt fomling sto jeg omsider med den fryktede monteringsanvisningen i hånda. Den var på 46 sider, og besto av en slags tegneserie om en litt korpulent fyr som med et bredt smil monterer senga på et øyeblikk.

Bortsett fra kroppsformen, skulle det fort vise seg at jeg hadde lite til felles med protagonisten i bruksanvisningen. Der han smilende spratt fra oppgave til oppgave med åpent sinn og ivrige fingre, sto jeg i lange tider fjetret til bakken mens jeg måpende forsøkte å forstå hva de sinnrike tegningene skulle bety:

Fire skruer av type 103476 skulle festes i tverrplanke 12 og strammes med flatskrujern, før ni trebolter skulle inn i endestykke X, hvis endelige skjebne skulle være å låses med bolt 101344, og slik danne basen for rektangelet A-B-C-D. Dette tok meg tre timer å forstå omfanget av. Klokken var på dette tidspunktet passert midnatt og avbrutt av stadige anfall av fortvilelse, forsto jeg at det neppe ville bli soving i seng denne natta. Jeg trakk meg tilbake til sofaen, hvor jeg fikk en natts ukomfortabel søvn.

Dagen etter gjøv jeg løs opp på oppgaven med fornyet og – skulle det vise seg – en ganske forfeilet entusiasme. Etter noen timers kombinert gråt og raseri, kunne jeg fastslå at mutrene jeg med sikker visshet hadde montert kvelden før, var satt feil vei, noe som var den direkte årsak til at sengen vugget faretruende sideveis. Nå gikk det fremover og bare et halvt døgn senere kunne jeg beundre synet av ett stykk montert seng.

Riktignok var den åpenbart skeiv, skuffene passet ikke helt og jeg hadde også til overs ni skruer av ulik størrelse, samt en ekstra sengebunn. Mentalt utmattet la jeg meg til hvile i den tro at arbeidet var fullendt, men nok en gang hadde jeg gjort opp regning uten vert: Kl 02:30 våknet jeg på gulvet, omgitt av et svensk byggesett i småbiter.

Jeg hadde altså brukt tusenvis av kroner på et produkt jeg ikke egentlig hadde bruk for og som jeg ikke var i stand til å montere. Dagen etter gjorde jeg det jeg skulle begynt med: Jeg spurte naboen om hjelp, og etter vel førti minutters effektivt arbeid med skrumaskin, sto senga endelig slik den skal.

Selv om vi ikke får vårt eget Ikea, er det fortsatt mulig å bestille det man måtte ønske fra den svenske møbelgiganten. Hvis du kan holde i en skrutrekker og har et minimum av logisk sans, kan du montere et Ikea-produkt.

Men det blir ikke uten tårer.