Kåseriet

Gratulerer med dagen, Wally!

Og alle andre kvinnfolk i alle aldre der ute.
meninger

Jeg møtte aldri besteforeldrene mine på farssiden. Farfar døde 22 år før jeg ble født, mens farmor døde bare noen måneder etter jeg kom til verden. Vi rakk aldri å se hverandre. På morssiden var det annerledes, og både mormor og morfar levde til jeg var i tenårene.

Men broren min og jeg hadde ei slags farmor likevel. Vi hadde Wally, en bauta, et fyrtårn, et kraftsenter og en stabil faktor familien alltid kunne navigere seg mot når man enten trengte trøst, støtte eller bare noen liter sterk kaffe.

Kaffen ble alltid servert til masse mat, med dertil hørende diskusjoner, anekdoter, historiske utlegninger om alt fra krigshistorie, fortellinger fra ei tid før velferdsstaten hadde reist seg, til lange, intrikate forklaringer om slektsforhold, alt fremført med patos, utilslørt entusiasme og professoral innsikt.

Wally ble født i 1915 under trange kår i Sulis, på samme dato som ungjyplingen Kong Harald. Hun pleide å fleipe med det, at det var så stas at hele nasjonen flagget for henne når det var bursdag i huset.

Et tidlig og uventet dødsfall for faren hennes førte til at hun fikk fosterforeldre og fosterfamilie i Sørfold, som hun ble sterkt knyttet til. Dette var jo langt vanligere den gang, men heller ikke lett. Hun bar uansett ingen nag til dette, men skrøt heller av å ha vokst opp med to mødre. Hun skulle senere ta til seg ei jente som fostermor selv. Selvsagt skulle hun dét.

Faren vår var forbrødret barndomsvenn med Wallys jevngamle sønn, og hadde gått inn og ut av huset deres fra han var i stand til å gå. Denne rettigheten gikk heldigvis i arv. Døra inn til Wally var alltid åpen, både den fysiske husdøra, og i særdeleshet den vidåpne hjertedøra. Der var man alltid velkommen. Der følte man seg alltid ønsket.

Wally var et skikkelig fyrverkeri av et menneske, som rommet mye av alt. Sterk som juling, beinhard og gjenstridig når det trengtes, eller noe på ett eller annet vis truet henne og hennes. Sårbar, mild og omtenksom når dét behøvdes. Alle som møtte Wally husker det, så også min egen kjødelige mor. Da hun kom til Nord-Norge, fra et fåmælt, sindig og sivilisert småbyhjem i Nord-Trøndelag, og senere møtte faren min, var besøk hos Wally obligatorisk. Mamma var 20. Wally 50.

Wally og pappa havnet umiddelbart i tottene på hverandre, i en krangel ingen husker innholdet av, det gjaldt sikkert noen slektspørsmål, hvem som var firmenning med hvem, og der det plutselig suste gloser og kraftuttrykk mamma aldri hadde hørt før, fremført med masse utestemme og gnistrende øyne fra begge to. At de to kunne være venner rett etterpå, der latteren slo i veggene, var ikke lett å forstå, men de skulle fort bli nære venner som backet hverandre når det trengtes.

Hun levde et liv brolagt med harde slag. Etter å ha slått seg ned på Fauske med den mer lavmælte heidersmannen Peder, jobbet hun som gårdskjerring i 20 år, i tider som inneholdt beinhard jobbing, en periode som også førte med seg krigsår med bomber, brann og evakuering, midt i oppdragelsen av egne barn. Brit, datteren deres, døde bare 7 år gammel, og beretningene hennes om dette husker jeg fortsatt i distinkte detaljer, så sterkt, intenst og hjerteskjærende som det var å høre på.

Hun var turner, og jobbet i 25 år som gyminstruktør, senere som gym- og svømmelærer. Det er mange takknemlige nordlendinger som har lært å svømme av Wally, og det har sikkert berget mange liv. Å svømme var ikke noe alle kunne den gang, selv om vi var kystfolk og levde i nær tilknytning til havet. Wally elsket havet. Selv likte hun sågar å ligge ute i Follfjorden i våtdrakt og se etter torsken og småseien. Det var ikke standard opplegg for et kvinnfolk på den tiden.

Etter 45 års ekteskap mistet hun Peder så altfor tidlig, i 1979, og like etter toåringen Stein, barnebarnet hennes. Sorgen gjorde henne syk og knekt i flere år, men hun reiste seg igjen. Det hun eide av stahet, mot og tapperhet klarte hun å bruke til heise seg opp med, og hun fikk heldigvis oppleve ny kjærlighet igjen, da hun traff Karl, sjarkfiskeren fra Folla.

De møttes igjen, for første gang på 50 år, i forbindelse med 50-årsjubileet for konfirmasjonen deres. De strålte sammen. Karl så ut som han var hogd ut av en gammel Tiedemans-reklame, med tjukk, hvit bart og gulltenner. De var helt nydelige sammen.

Å ta del i måltidene, og spise saltsei, møsbrømlefse («Ikke med lettrømme!», smalt det da alltid fra henne) eller ferskfesk med lever og rogn sammen med de to er noe av det aller kuleste jeg har gjort. Høylytt latter og fargerike historier fra Sulis, fra lofotfisket og anekdoter fra hyttelivet på Helland. Fortellinger om da hun kom i land midt på natta med masse småsei, listet seg inn på soverommene i hytta og vekket ungene – uten å vekke foreldrene – så de kunne spise fersk småsei sammen, uten de irriterende voksne, i syndefull sommersol.

Og de kjefta på hverandre, Wally og Karl. Høyt og ufiltrert. Om oldeforeldrene til han Krestian var fra den ene eller andre siden av fjorden, og om ho Synnøve het Jensen eller Johnsen før hun giftet seg i 1927. Eller var det i 1928? Ingen ga seg. Å gi siste ordet fra seg var iallfall ikke noe Wally hadde for vane å gjøre. Hun fikk som regel siste ord.

De fikk 14 gode år sammen, før også Karl døde fra henne. Det var nok et hardt slag.

Hun var plaget av alt mulig, Wally. Astma, gikt, dårlig syn og hjertet og hva det nå var alt. Men hun klagde aldri. Snarere heller tvert om. Kom man på besøk til henne, lå hun som regel på benken inne på kjøkkenet, og så ofte skral ut. Men hun kviknet alltid til, proporsjonalt med den sosiale samtalen. Kjøleskapet ble åpnet og det beste som var å oppdrive ble rullet ut, med strenge ordrer om selvbetjening. Her skulle ingen forlate huset uten å være stappmett.

Og hun hadde full kontroll på hvem alle var, hva ungene til alle het, hvor alle bodde, hvor gamle de var og hva de drev med. Fordi hun var genuint interessert i og opptatt av andre. I disse selfietider sveiper av og til tankene mine innom Wally. Jeg tror ikke jeg engang hadde mestret å forklare henne hva en selfiestang er for noe.

Hennes sosiale appetitt, og interesse for andre, var grenseløs, og hun hadde en sjelden omtanke for dem som på sitt vis sleit eller hadde det vanskelig. Man slo ikke av handa til noen som strakk den ut etter hjelp. Man hjelper dem rundt seg. Man stiller opp. Hun stilte alltid opp.

Som barn følte jeg meg alltid tatt på alvor av henne. Som ungdom opplevde jeg henne som mer ungdommelig, frisinnet og fordomsfri enn flere av mine jevngamle. Som voksen følte jeg meg privilegert som kunne suge til meg kunnskap fra, og selskap med, henne. Du så aldri et glimt av forutinntatthet, skadefro eller gammelmodig snerp fra henne. 

Det er et fantastisk bilde av henne, der hun står smilende på svabergene nedfor hytta og roter i en flammende grill, med gult skaut på hodet og flere lag med klær. Mye levd liv og visdom i det bildet, her fantastisk gjengitt av tegner Odd Klaudiussen.

Wally døde i 2002, på sin egen 87-årsdag. Hele landet flagget for henne. For mange av oss var det et hardt slag, hvor forventet og lite sjokkerende det enn var. Hun hadde jo alltid vært der, og hun var helt unik for alle som møtte henne på sin vei. Det ble så stille og tomt etter henne.

De lager ikke sånne lenger. Men det har vært mange wallyer opp gjennom, og vi finner sikkert fortsatt noen få av dem. Sterke kvinnfolk som henne og dem er mye av navet i det som har fått dette samfunnet og landet opp og frem. Og det bør vi tenke på en dag som i dag.

Så gratulerer med dagen, Wally. Jeg tenker ofte på deg. I dag skal jeg tenke litt ekstra.

PS: I 2015 kjøpte et privat firma huset og skogstomta etter Wally. Etter å ha inkludert innbyggerne på Fauske, fikk området til slutt det offisielle navnet Wallyskogen. Det syns jeg er både fint og tøft.