Fra sidelinja:

En hyllest til 70-tallsforeldrene

Takk for at vi slapp til, takk for at dere overlot oss til oss selv, takk for at dere brydde dere akkurat passe.

  Foto: Greve, Jan

meninger

Det fins et helt nydelig NRK-klipp som alle må se. Opptaket er gjort av legendariske Arne Scheie, og skildrer gatelagsturneringen i Tromsø midt på 70-tallet. Vi får se bilder fra kampen mellom Puma og Shoot, og høre intervju med arrangørene, 16-åringene Geir Åge Hansen, Bjørn Arne Johannessen og Hallgeir Jenssen. Vi får også stifte bekjentskap med Myreng Fotballklubb og velkjente Niels Høegh som redaktør for klubbens avis, visstnok verdens første gatelagsavis.

Stein-Gunnar Bondevik, spaltist 

 

La oss først dvele litt ved det som framkommer i dette fantastiske innslaget. Det var altså andre tider, fotballen var ikke for alle, kun for de beste, og klubbene hadde ingen tilbud til dem som bare syntes ball var moro. Det bestemte noen ungdommer seg for å gjøre noe med, og startet gatelagsserien, med tydelig sosial profil, her skulle alle med, også jentene.

Som 16-årige Geir Åge Hansen sier det: «Det var meninga at absolutt alle skulle få være med i denne serien, siden det er mange som ikke får spille på ordinære fotballag», og la til at kostnaden for å delta ikke var mer enn 25 kroner per lag, og at man var behjelpelig om det var lag som ikke hadde råd til drakter.


Fra Sidelinja:

Hvordan kan Tromsø bli en virkelig smart by?

Helt siden smarttelefonen overtok for sine dumme forgjengere, har ordet smart antatt en ny betydning i det offentlige rom.

 

Gatelagsserien var ingen spøk, det var over 50 lag med, fordelt på seks divisjoner og egen jenteserie. 1. divisjon hadde to avdelinger. Over 20 dommere var involvert, og man må også ha jobbet godt på lag med kommunen, for vi får vite at antallet løkker landet over var på sterkt nedadgående, mens Tromsø kommune økte. Dommer Hallgeir Jenssen gir et legendarisk intervju med tidenes korteste og mest konsise svar til Scheie, der det framkommer en veldig klar og tydelig motivasjon for arbeidet: «Vi gjør dette for å hjelpe de unge og få dem aktivisert». Sa altså en 16-åring.

Det bringer meg til dagens poeng: Det er tid for å hylle 70-tallets foreldre for måten de slapp ungdommen til, for at de insisterte på å ligge middag hver dag og dermed kastet ungene kjærlig ut - ut og lek, finn på noe, ikke sitt inne og heng, og for all del, ikke vekk oss av middagshvilen. Vi vil egentlig helst ikke se dere inne før vi har våknet, drukket ettermiddagskaffe og sett Dagsrevyen. Beskjedene var relativt klare den gangen.

Det var aldri snakk om at foreldrene skulle være med. Jeg har aldri spilt fotball på løkka med verken far eller mor. Gud forby. Vi etterspurte det ikke, og den tids foreldre så det heller ikke som sin oppgave å drive fram leken for ungene sine. Selvsagt var det ildsjeler og foreldre som dannet rammen for organisert aktivitet den gangen også, men den daglige aktiviteten rundt husene, i nærområdet der man bodde, ble helt og holdent organisert av barn og unge selv.

Jeg oppdro mine barn på 90- og 2000-tallet, og man kan jo undres på hvorfor vi hadde lært så lite av vår egen oppvekst. På bare 20 år hadde foreldrene ikke bare kreket seg opp av sofaen, vi var med ut. Ja, ikke bare med ut, vi skulle dele lag også nå, og lage regler, og holde i handa og se. Unger vil bli sett, heter det i idrettens barneregler, derfor anbefales det at foreldrene kommer på trening også, for å se. Og ikke bare se, men også følge med klokka slik at man sikrer at poden får den spilletiden hun har rett på.


Fra sidelinja

Eposet om ei Ikea-seng

Som borger i en liten by med store drømmer, kom nyheten om at selveste Ikea skulle bygge varehus i Tromsø som et bevis på at også vi nord for polarsirkelen er en del av den store, urbane verden.

 

I Skolegata på Finnsnes arrangerte vi ungene ofte slåball. En gang var jeg uheldig og bommet på ballen – jeg skulle dra skikkelig til – og banket i stedet balltreet i panna på nabogutten, som fikk en skikkelig Donald Duck-kul over øyet. Han skrek og løp hjem, naturlig nok. Men vi hørte aldri noe fra han Olav, faren. Dagens Olav ville ha kommet ut og stoppet aktiviteten, kalt inn til foreldremøte for å orientere og snakke om saken, lagd regler om avstand mellom den som slår og de andre, og kjøpt inn beskyttelsesutstyr.

Litt karikert, men nesten sant, og til å gråte av.

Derfor denne hyllesten til 70-tallets foreldre, takk for at vi slapp til, takk for at dere overlot oss til oss selv, takk for at dere brydde dere akkurat passe. Det omtalte NRK-klippet blir således et utrolig vakkert tidsvitne fra resultatet av denne typen oppdragelse, og et portrett av vakker ungdom. Det er fristende å avslutte med et sitat fra daværende klubbavis-redaktør Niels Høegh, på spørsmål om hva han har igjen for alt arbeidet med avisa: «Tja, har igjen... jeg blir glad, jeg føler liksom at jeg har gjort et arbeid».

Det var tider.