Kommentar:

Fort, la oss finne noen å skylde på

Hver gang det skjer en terrorhandling hvor man ikke kjenner til gjerningsmennene, hopper enkelte overivrige til og plasserer skylden på en gruppe. Det er bare så fryktelig dumt når statsministeren er den som forhaster seg på denne måten.
meninger

I mars 2004 var den spanske statsministeren, José María Aznar, kjapt ute og fordømte den baskiske separatistorganisasjonen ETA for terrorangrepet på undergrunnen i Madrid – et bombeattentat som kostet 191 menneskeliv. Da det senere viste seg at det var al-Qaida som sto bak, ble reaksjonene så sterke at han tapte valget tre dager senere.

Jens Stoltenberg hadde tatt lærdom av Aznars tabbe, og ventet til det var klart hvem som sto bak 22. juli-attentatene før han uttalte seg rundt dette. Da hadde flere – deriblant nåværende Resett-redaktør Helge Lurås – vært ute i mediene og slått fast at det var islamistisk terror, noe vi i dag vet på ingen måte var tilfelle.


PST har siktet samboeren til Tor Mikkel Wara for bilbrann

PST har siktet samboeren til Tor Mikkel Wara, Laila Anita Bertheussen (54), for å ha tent på parets bil. Hun ble pågrepet av PST torsdag.

 

I Wara-saken plumpet derimot Erna Solberg pladask uti, og denne gang snakker vi ikke fotosession for VG Helg. Hun ga et teaterstykke skylden for at justisministerens bil var blitt satt fyr på.

Dette var den femte trusselen mot Wara og hans familie, en terror som øyensynlig hadde foregått i månedsvis. Man kunne derfor skjønt det bedre hvis hun begynte å stille spørsmål ved politiets eller PSTs arbeid. De hadde nemlig, til tross for haugevis av overvåkingskameraer, ikke klart å avdekke hvem som kan sto bak ugjerningene – ei heller hvilket miljø de eventuelt tilhørte.

Carl I. Hagen (Frp) gikk ut og anmeldte politiet for tjenesteforsømmelse, tydelig ivrig etter å få plassert skylden på antirasister eller islamister. Han hadde likevel et poeng med henhold til den lange tiden etterforskningsarbeidet hadde tatt.

Hvordan noen kom på å gi Black Box Teater skylden for terroren er merkeligere. Beskyldningene kom fordi de som en del av stykket «Ways of Seeing» viste bilder av en del husfasader, deriblant boligen til Tor Mikkel Wara.


Solberg vil ikke beklage uttalelse i Wara-saken

Erna Solberg vil ikke beklage kritikken hun kom med mot teaterstykket som viste bilder av huset til justisminister Wara. Hun sier stykket var belastende.

 

Tidligere justisminister Sylvi Listhaug gikk torsdag morgen ut på Facebook og mente at regissøren av stykket og Black Box Teater «burde be familien Wara om unnskyldning, og ikke fremstille seg som et offer». Man har etter hvert blitt vant til forhastede utspill fra det holdet, så dette var ikke spesielt sjokkerende.

Verre er det når Erna Solberg–Høyres «landsmoder in spe»–gjør det. Det var åpenbart ut fra statsministerens uttalelser at hun selv verken hadde sett teaterforestillingen eller satt på kunnskap om hvilke filmklipp som var vist. Enda verre var det at skylden ble forsøkt plantet på teateret – særlig sett i lys av at Waras samboer nå er mistenkt for ugjerningen.


VG: PST sikret bevis med hemmelig kamera

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) installerte et hemmelig overvåkingskamera i nabolaget til justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), skriver VG.

 

Statsministeren rusher altså ut og sender fordømmelser i retning et teater før hun i det hele tatt har sjekket hva som er tilfelle. Dette er uansvarlighet på høyt nivå. Det er ikke noe revolusjonerende nytt ved å gi kunsten skylden for alvorlige hendelser. J.D. Salingers bok «Catcher in the Rye» fra 1951 har blitt knyttet til attentatene mot både Ronald Reagan og Rebecca Schaeffer, og har flere ganger blitt tatt ut av biblioteker ved flere høyskoler i USA. Det er også viden kjent at Mark Chapman kjøpte en kopi av den, samme dag som han drepte John Lennon.

Boken beskriver en sosialt mistilpasset fyr som blir gradvis radikalisert, men oppfordrer selvsagt ikke folk til å utføre slike handlinger. På samme måte ble Beatles-sangen «Helter Skelter» forsøkt knyttet til drapene Manson Family utførte i 1969. Ordene «Helter Skelter» og sitater fra sangen ble malt i blod på veggene ved åstedet.

Noen forsøkte på 90-tallet å gi rockegruppen Marilyn Manson (ingen relasjon til Manson Family, red. kom.) ansvaret for en skoleskyteepisode, ettersom gjerningsmennene var fans av bandet. Judas Priest måtte for øvrig også i en rettssak for å forsvare seg mot påstander om at en sang de hadde lagd var ansvarlig for at en ung gutt tok livet sitt.

Det finnes en rekke andre eksempler som dette. Konklusjonen man har gjort i ettertid var i samtlige tilfeller at kunstnere ikke kunne holdes ansvarlige for at forstyrrede individer tok det som ble skrevet ut av konteksten og brukte det som inspirasjon for å gjøre avskyelige handlinger.

Alternativet er jo i ytterste konsekvens at en stor del av det som gis ut av bøker, plater eller teaterstykker måtte forbys. Resultatet ville blitt en slags sharia-lov-versjon av kultur, hvor man kun ble sittende igjen med «Putti Plutti Plott» og «Kardemomme by».

Å være raskt ute med å peke på syndebukker, før man sitter på beviser som peker i en bestemt retning, er sjelden spesielt smart. En statsminister, med et stadig voksende apparat av rådgivere rundt seg, burde skjønne dette.