Det er flott, ikke sant? Sitatet er et lite utdrag fra Den generelle delen av lærerplanen – en bortgjemt skatt i Skole-Norge – den delen av lærerplanen som ingen foreldre etterlyser, den delen av lærerplanen som ingen fylkesmann ber lærere legitimere, den delen som ikke inneholder et eneste kompetansemål – den delen som ikke kan måles. Og kan det ikke måles, da er det dessverre lite verdt.

Alle vet det handler om New Public Management – pesten som infiltrerer den offentlige sektor mer snikende enn alle rotter gjennom historien. Spøkelset i den offentlige sektor som har gjort pasienter til sykehusets fortjeneste, og på skolen vakuumpakker vi elevene og klistrer på prislapper før vi publiserer BruttoNasjonalePrøver etter å ha renska vekk de som «tilfeldigvis» falt av samlebåndet.

Den generelle delen av lærerplanen får liten verdi i en skole styrt av ytre attributter. Hvis det ikke kan måles, kan vi strengt tatt ikke bruke så mye tid på det. Hver vår hender det at lærere får klager på karakterer. I så måte får vi beskjed fra fylkesmannen om å begrunne karakteren for å få godkjent vår egen vurdering. Den eneste begrunnelse som blir godkjent, er den som konkretiserer opplæringen ut fra gitte kompetansemål.

For noen dager siden sendte jeg en e-post til fylkesmann, Elisabeth Aspaker, og spurte om det har vært tilfeller der skoler har måtte begrunne systematisk opplæringen av Den generelle delen av lærerplanen. Spørsmålet var ikke så lett å besvare. Til slutt konkluderte fagavdelingen hos fylkesmannen med at elevene jo gjennomfører ståstedsanalyse hvert år.

Det interessante med dette er at ståstedsanalysen kun rapporterer hvordan elevene egentlig har det i livet og på skolen, men den sier ingenting om hva skolen gjør for å møte utfordringene elevene rapporterer, nettopp fordi opplæringa i den generelle delen ikke går an å måle. I hvor stor grad har oppfostringa gitt din sønn lyst på livet og mot til å gå løs på det? Ja, det er svært vanskelig å svare på. Og kan vi ikke måle det, kan vi ikke strengt tatt ikke bruke så mye tid på det.

Men mange klør seg i hodet over frafallet i videregående skole. Ja, for elevene i norsk skole er umotiverte. Men vi utforsker videre, selv om det for lengst er avgjort at det er den indre motivasjonen som gjør at vi ønsker å lære.

Her om dagen begynte jeg å snakke om universet i en norsktime, og jeg stilte elevene mine spørsmål om livets utallige mysterium. Etter en stund avbrøt en elev meg og spurte Hvorfor skal jeg kunne svare på dette? Jeg har jo allerede fått 5 på naturfagsprøven.

Motivasjon er grunnmuren i enhver læring. Hvis ikke mennesket ønsker lære, er det plent umulig å lære det noe, ikke sant? Men med utgangspunkt i måling av kompetansemål, er det vanskelig å lokke troverdig med noe annet enn de gode karakterene, noe som den gjennomsnittlige elev vet han sjelden vil oppnå, og noe som forskning for lengst har forkastet som den viktigste motivasjonsfaktoren.

Om ett år kommer en ny lærerplan, med en ny generell del, da med et oppfriska navn – overordna del. I denne er det konkretisert at skolen blant anna skal ha livsmestring som tema, hvor skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse og som fremmer muligheter til å ta ansvarlige livsvalg (Utdanningsdirektoratet, Overordna del s. 13).

Det er inspirerende dannelseslitteratur, det skal utdanningsdirektoratet ha, men daglig slår det meg hvor i all verden denne opplæringa blir av i en haug av kompetansemål. Ja, for å lære en ungdom å mestre livet, er ikke gjort bare over en skoletime, og om vi lykkes, vises det ikke gjennom måling av kompetansemål.