Jeg var på et seminar her i Rio i går, i regi av det brasilianske utenriksdepartementet og marinen, om Brasils rolle i Arktis. Det igangsettes nå en prosess for å vurdere om Brasil bør knytte seg tettere opp til institusjonene som leder arbeidet med å utvikle Arktis, og særlig Arktisk Råd.

Det var interessant å høre hvordan de ulike foredragsholderne resonnerte i sin søken etter å legitimere brasiliansk satsing i nord. En veteran på området, Sergio Trinidad, brasilamerikansk konsulent som også jobber tett opp mot kinesiske myndigheter, sa det ganske enkelt slik: Brasil er et stort land, derfor må de være til stede i Arktis. Gigantenes dansegulv.

Men det var også mange andre, mer konkrete argumenter. Forskningssamarbeid, tilgang til ny teknologi, militærstrategisk samarbeid, nye sjøruter, global oppvarming og konsekvensene av et varmere Arktis for Brasil.

Arktis som brasiliansk eksportmarked ble også trukket fram, med noen gode eksempler: Verdens største og meste avanserte subseafabrikk ligger i Curitiba i Brasil, eid av Aker Solutions. Det var denne fabrikken som vant kontrakten med Equinor for å levere undervannsmodulene til Johan Castberg-feltet utenfor Finnmarkskysten.

Så må vi selvsagt ikke glemme kaffen – Arktis og særlig arktiske fiskerier er et særdeles godt kaffemarked, selv om det aldri ble et sentralt tema på dette seminaret.

På en slik arena var det ingen selvfølge at det skulle være noen fra selveste Tromsø på møtet. Tilstedeværelsen ble derfor viet noe oppmerksomhet, og jeg ble bedt om å gi noen arktiske vurderinger, blant annet om den stadig pågående diskusjonen rundt videre oljeutvinning i nord.

I den forbindelse benyttet jeg selvsagt anledningen til å ønske Brasil velkommen til Arktis og særlig til den arktiske hovedstad Tromsø, og ekstra særlig til Arctic Frontiers.

Til min smule irritasjon hadde den halvt kinesiske brasilamerikaneren så langt utelukkende snakket om Arctic Circle på Island som møtested for arktiske problemstillinger.

Nå vel, jeg skal ikke kjede leseren med flere detaljer fra dette seminaret, men i stedet dele noen mer lokale refleksjoner som rant meg i hu under møtet. Jeg la nemlig merke til at en herværende redaktør for litt siden stilte spørsmål ved om posisjonen som arktisk hovedstad nødvendigvis var riktig for Tromsø.

Gårsdagens diskusjon var et greit svar, synes jeg. Et seminar på aller høyeste nivå, i verdens femte største land, verdens åttende største økonomi, handlet i stor grad om problemstillinger som daglig behandles med den største selvfølgelighet og verdensledende ekspertise i Tromsø, av akademikere, byråkrater og næringsliv.

Hvilke andre muligheter har byen til å innta en så sentral, innbringende, internasjonal posisjon? Det er mitt inntrykk at det politiske Tromsø går høvelig i takt mot målet om å styrke denne posisjonen, og det håper jeg ingen makter å rokke ved.

Spiller byen kortene sine rett her, blir det Tromsø som for all fremtid er stedet å være for alle land som vil noe i nord. Her bygges politikken, her dannes kunnskapen, og her skapes det verdier.

Derfor er det her ikke snakk om PR-jippo eller kreative navnepåfunn, dette er en satsing for Tromsø som er fundamentert på naturlige forutsetninger, eksisterende kompetanse og verdiskaping, og ikke minst fremtidig sådan.

Går utviklingen riktig vei i Arktis, representerer den enorme muligheter for Tromsø. Går den feil vei har vi alt å tape, både vår sikkerhet og vårt miljø. Det fins nok av andre byer som gjerne vil overta om vi ser en annen vei, flere arbeider frenetisk med saken.

Tromsø har med andre ord ingen tid å miste, ingen hvileskjær å ta. Våre arktiske institusjoner og Arctic Frontiers må sluttes opp om med alt vi har, byens medier bør utdanne sine egne nordområdeeksperter for å belyse problemstillinger og opplyse befolkningen, og man bør aller helst ha et oppegående apparat som har til oppgave å være til stede med presentasjoner og invitasjoner på de viktigste arenaer der Arktis diskuteres og besluttes.

Byen trenger en klar rute for denne seilasen, og en hel rekke konkrete handlinger, helst koordinerte. Regningen bør tas av et større fellesskap enn i dag, for dette er ikke et kommunalt anliggende alene, dette er hele byens sjanse til å ikke bare huse folk fra hele verden, men å faktisk spille en rolle, i hele verden.

Tenk om høstens valg kunne handlet mer om hvilke partier som har den beste planen for dette arbeidet. Men vi ender vel med bompenger.