Demokratiet tåler ikke universets herrer

Hva er det egentlig som foregår inni hodene til de typene som eier de største bedriftene i verden? Kultbyggerne. De som ikke nøyer seg med å eie pengebingen til Onkel Skrue, men i tillegg har trynet sitt klistret opp overalt.

  Foto: AP Photo/Andrew Harnik; AP Photo/Cliff Owen; AP Photo/John Raoux

meninger

En kan snart ikke åpne en avis eller et tidsskrift uten å stirre rett inn i maska til Mark Zuckerberg eller Jeff Bezos. Noen av oss trodde det skulle gi seg litt ved at mannen fra Syria, Steve Jobs, Apple-gründeren, forsvant til de evige jaktmarker.

Hermann Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen

lanserte en ny modell sørget han for at folk skulle ligge i soveposene sine et par uker foran scenen å fryse før dørene åpnet seg og den guddommelige kom ut på parketten for å flashe den siste varianten av det halvspiste eplet.

Til slutt tok helsa ham og han fikk aldri være med til Mars og andre planeter de så gjerne vil reise til disse typene. Han var altså ikke gud likevel. Guder dør som kjent aldri.

Jorden er allerede blitt for liten for denne gjengen. Nå for tiden vil de heller ut i verdensrommet, i stedet for å ta et tak i klimaet, her i vår felles verden, med dollarhaugene sine. Elon Musk sendte like godt en hel bil i forveien. En Tesla var skrudd fast i raketten hans og sirkler nå i bane mens den venter på eieren sin et sted i himmelen over oss. Håper det er litt strøm igjen på batteriet når han setter seg inn.

Jeff Bezos (Amazon), Mark Zuckerberg (Facebook) og Elon Musk (Tesla) og delvis Larry Page (Google) Bill Gates (Microsoft), samt gamle kultbyggere som engelskmannen Richard Branson (Virgin), har omhyggelig sørget for at «brandet» deres høster oppmerksomhet hver eneste dag og hvert eneste minutt.


Kommentar:

Jubileet ingen feiret

Hvordan kan det ha seg at 30-årsjubileet til den største tekniske omveltningen i nyere tid ikke får noen markering?


Penger betyr ikke noe for dem, sier de. Det er bare en sideordnet greie vi ikke trenger å snakke om. Likevel betaler de ikke skatt av betydning noen steder. Hovedkontoret og inntektsstrømmen havner alltid i skatteparadiser. Irland er nå blitt Europas honningkrukke. Skatten der er minimal og de enorme selskapene som er registrert der, velter seg i penger de ikke har tenkt å yte noe av til samfunnet rundt seg.

EU prøver å sikre seg noe av dette pengefjellet til samfunnsnyttige formål, men det monner ikke og fisler bare bort i tørre og skranglete småpenger hele greia.

Verdensherredømmet er snart i boks. Nå dreier det seg bare om å gjøre seg lekker for de siste store diktaturene. Sist ute var Google som aksepterte at Krim-halvøya ble akseptert som russisk område etter at russerne hadde truet med å boikotte tjenestene deres. Google soper som kjent penger inn på reklame over hele verden sammen med Facebook.

Noe av det samme skjedde i Kina. Der tilpasset man tjenestene som folk fikk bruke etter ønske fra myndighetene. Vi som hadde innbilt oss at den digitale revolusjonen skulle føre til større åpenhet og meningsbryting i verden, fikk en på trynet. Nå forteller apparatene deres alt om deg. Hvem og hvor du er til enhver tid. Facebook og Google vet også hvordan du føler deg. Det eneste de ikke liker er bilder som nypuritanerne i USA sensurerer bort til enhver tid. Kunst eller ikke kunst.

Omsetningen er så stor i disse selskapene at nasjonalbudsjetter i mellomstore lands økonomier ikke kan konkurrere lenger. De har snart tatt over alt av kommunikasjon i verden og har sikret seg varedistribusjonen gjennom Amazon som eter seg inn på alt du trenger å kjøpe, selv om du ikke handler på nettet engang. Vi er derfor prisgitt nykkene til denne extraterrestlige gjengen som garantert elsker sitt eget bilde mer enn de elsker deg.


Kommentaren

Skjenkepolitikk, næringspolitikk og dumme selvmotsigelser

En restaurantkjede får ikke skjenke alkohol i et kjøpesenter. Næringsfiendtlig eller edruskapspolitisk nødvendighet? Dét er spørsmålet.


Hva dette gjør med det vi trodde var demokrati er en annen sak. Ingen av dem stiller som kjent til valg. De bare er der, og har større innflytelse på samfunnsutviklingen enn statsministre i land av vår størrelse. Dette må det nå tas et tak i. De kan ikke få fortsette å legge alt av premisser for beskatning og samfunnspåvirkning gjennom de kolossale selskapene sine. Internasjonale regler må plassere dem inn i en fold hvor de blir håndterlige for samfunnene de opererer i.

Demokratiet vårt tåler ikke at pengene skal overta, og at politikere skal velges ut fra hvem som har kjøpt hva av tjenester fra dem. Som kjent skaffet Cambridge Analytics seg 50 millioner IP-adresser i USA og som de sendte meldinger til som klang godt i ørene til Donald Trump. Disse sørget for at han til slutt ble valgt til president.

Elizabeth Warren, en håpefull amerikansk senator som stiller i presidentvalget i 2020, vil dele opp selskapene i fornuftige størrelser med bakgrunn i amerikanske antitrustlover. Hun mener de har for stor innflytelse slik det er nå.

Mobberen Donald Trump kaller henne bare for «Pocahontas» siden hun visstnok skal ha en skvett indianerblod i årene. Warren blir neppe valgt, fordi hun ikke kommer til å få en sur cent til å kjøpe dyr politisk reklame fra de store selskapene.

Håpet hennes ligger i at den første kommersielle romferga med plass til passasjerer allerede har dratt til Mars med hele gjengen på enveisbillett når vi kommer så langt.


Kommentaren

Vi vasser i personlige tragedier

Det er bare ikke alle blant oss som har fortjent merkelappen.