Internettets 30-årsdag kom og gikk i forrige uke, uten noen større seremonier. Litt rart, i og med at det står for den klart største samfunnsendringa i moderne tid. Ja, man trenger ikke en gang si «moderne tid» – forandringene det har bragt kan sammenlignes med innføringen av elektrisitet eller bilen. Bare tenk deg hvordan verden hadde vært hvis du ikke hadde noe sted å poste dine «selfies» eller morsomme «katte-GIF’er».

Jeg husker første gang jeg ble introdusert for World Wide Web (som det opprinnelig het) i 1993. Forfatter Torgrim Eggen, som i likhet med meg jobbet i Natt&Dag på den tiden, hadde nyss skrevet den første lengre, norske artikkelen hvor han forklarte hva dette nye fenomenet var, og som en demonstrasjon satte han opp en PC og spurte oss guttene i tidlig 20-årene: «Hva vil dere se?»

Det tok ikke mange sekundene før noen hadde foreslått «Playboy», så Torgrim gikk på Altavista og søkte opp magasinet. Etter litt modemknitring begynte den så å laste opp det som skulle bli vår første «internett-babe». Rundt ti minutter tok det, og linje for linje åpenbarte det seg et bilde, men da man hadde kommet omtrent halvveis, utbrøt Torgrim plutselig: «Men faen, da. Hun har bikini på, jo!»

Det øyeblikket du går inn på en nettside i dag, blir du bombardert med grunner til å forlate. Du blir bedt om å laste ned app’en fra App Store, blir spurt om å få nyhetsbrevet tilsendt, om det er greit at du blir tilsendt varslinger, gjerne etterfulgt av annonser – eventuelt oppfordring om å skru «ad blocker» av. Det er et under at folk fortsatt gidder.

Det var ikke dette Sir Tim Berners-Lee forestilte seg, da han pitchet ideen til World Wide Web for CERN for 30 år siden. I dag er likevel cirka halvparten av jordas befolkning på nett. Internett utfører et utall funksjoner for oss som er det. Nettet er en offentlig møteplass, et legekontor, en skole, en bank, en butikk, en kino, og mye, mye mer.

Voksne som er født etter 1985 tror ikke det er mulig å oppdra et barn uten å ha iPad tilgjengelig. Barn født av disse foreldrene har et nærere forhold til internett enn til besteforeldrene sine.

Som oppfinneren selv oppsummerte det i magasinet Wired: «For hvert feature og hver ny webside øker forskjellene mellom dem som er online og dem som ikke er det. Derfor er det imperativt å gjøre nettet tilgjengelig for alle».

Nettet har gjort hverdagen enklere for mange, og bidratt til å gi marginaliserte grupper en stemme. Samtidig har det bidratt til å gi hatkriminalitet en plattform og kriminelle nye muligheter for å få til «scams».

George Orwells skrekkvisjoner fra boken «1984» stemmer på noen vis. Vi blir overvåket. Gjennom internett har firmaer oversikt over hva jeg interesserer meg for, hvor jeg er, hvor jeg befinner meg politisk, hvilket lag jeg holder med, hvilken musikk jeg liker og om jeg er singel eller gift.

Denne informasjonen kan brukes til å anbefale meg artikler jeg er interessert i, steder jeg kunne tenke meg å reise og produkter det er sannsynlig at jeg liker. Farlig blir det først når denne kunnskapen brukes til å manipulere politiske bestemmelser, hjernevaske folk eller spre feilinformasjon for å kaste bensin på hatbålene mot muslimer, afrikanere, homofile eller kvinner.

Neil Postman skisserte i sin bok «Vi underholder oss i hjel» fra 1985 en mer oppdatert versjon av Orwells visjon, hvor samfunnet snarere blir slik at alle bare vil bli underholdt. Og med nettavleggerne Youtube, Facebook, Instagram, Snapchat, Fantasy League og porno, må man vel si at han traff blink i sin spådom.

Internett har på kort tid endret, utfordret og truet en rekke store bransjer. Porno er nevnt, men musikk, film, TV og aviser er totalt omkalfatret etter internettets inntogsmarsj. Netthandelen har blitt så dominerende at det fucker opp detaljhandelen og byplanleggingen. Selv verdensgiganter som Ikea knaker i sammenføyningene.

Hacking var et fenomen jeg første gang ble klar over gjennom tromsøværingen Erik Meyns heseblesende TV-program «Spider» i 1996. Ideen til NRK var å lage et «info-tainment»-show om dette nye fenomenet internett, hvor alt skulle foregå «live». Og det tok selvfølgelig ikke lang tid før hackermiljøene fant ut at dette var noe de kunne ha litt moro med. Gang på gang gikk programmet i stå, fordi disse fant måter å sparke ben under produksjonen.

I dag har hackerne adskillig større ambisjoner. Militære hemmeligheter blir spredd til Gud og hvermann, Hydros nettsider kneler, etter at hackerne først har krevd løsesum, og i USA var de sågar med og vant valget for Trump. Kina og Russland bruker store ressurser på hacking i andre land. Midt i alt det plumpe og uskyldsrene, er dette også hva internett har blitt.

Oppfinnelsen har blitt en Frankenstein man ikke har helt kontroll over, og vi kommer halsende etter med regelverk for å bøte på de verste skadene. GDPR blir innført over hele Europa, for å forhindre informasjonen man samler fra å havne i feile hender. Ekstremister blir utestengt fra sosiale medier og det legges begrensninger med henhold til hva vi kan dele av personlig informasjon.

Hvis noen måtte lure: ja, vi må vernes mot oss selv. Samtidig må vi vernes mot den enorme makta noen få enkeltselskaper har tilrevet seg. Ifølge tirsdagens Nordlys-kommentar, signert konserndirektørene Ronni Møller Pettersen og Geir Andreassen i Sparebank 1 Nord-Norge, er det ni selskaper det handler om: Den såkalte G-MAFIA-gruppen (Google, Microsoft, Amazon, Facebook, IBM og Apple) i USA og BAT (Baidu, Alibaba og Tencent) i Kina. Disse vil avgjøre hvordan vi kommer til å leve livene våre de neste tiårene.

Som Møller Pettersen og Andreassen skriver: «Disse gigantene står for brorparten av forskning og finansiering innen den digitale utviklingen som skjer akkurat nå. De vinner valg (USA). De starter revolusjon (Den arabiske våren). De forenkler livene til folket (Google). De øker effektiviteten i bedriftene (Microsoft), De skaper handel (Alibaba). De knytter folk sammen (Facebook). Samtlige «big nine» er nå på tur inn i helseindustrien, med visjoner om å forandre den verden vi lever i til det bedre. Hva nå det måtte indikere».

For fremtiden er høyst usikker, og like vanskelig å spå som hvor stort internettets omfang kom til å bli. Leif Osvold, Dagens Næringsliv-kronikøren som i 1996 hevdet at internett var en flopp, har blitt gjenstand for mye latterliggjøring, men vi trenger ikke gå lengre tilbake enn til 2000 for å finne et vedtak i Avisa Tromsø (som vi het da) om at nettet ikke var noe det var penger i. Ja, bare le, men for alt vi vet var det rett konklusjon da.

Absolutt ingen klarte å forstille seg de enorme proporsjonene internett skulle få. Moren min hadde for ti år siden – selv i sine villeste fantasier – ikke trodd at hun kom til å dele kakeoppskrifter med vennene på Facebook. Jeg hadde langt inn på 2000-tallet ingen idé om at mobilen kom til å løse nesten samtlige av mine mest nødvendige, sosiale funksjoner. Selv avislesing klarte jeg ikke å skjønne at det i hovedsak kom til å foregå på den lille dingsen i lomma.

Bare for ett år siden ville jeg sett det som usannsynlig at jeg ville stått og brølt «OK, Google» til en boks, for å få den til å skru på nyhetene for meg. Men sånn har det blitt.

Det sto ikke på vyene. Vi forestilte oss at nyvinningen WWW skulle hjelpe oss til å finne kurer for kreft og AIDS, i stedet har folk brukt den til å sende «dickpics» og legge ut Youtube-klipp av sleivete kommentarer mens man spiller «Fortnite». Vi har en formidabel evne til å gjøre geniale innovasjoner stupide.

Det er derfor gapskratten overfor dem som tok feil stilner litt. Og det er derfor vi kanskje er forsiktige med å feire denne gigantiske revolusjonen av en oppfinnelse.

Men likevel, dere – la meg i det stille utbringe en ørliten skål for Sir Tim Berners-Lee.