iTromsø skrev denne helga en sterk sak om tjuetoårige Anna, den unge kvinnen som hadde forsøkt å ta sitt eget liv ved å kjøre seg i hjel, men som heldigvis overlevde.

«Jeg hadde håpet å møte en trailer før jeg kom til midtdelerne i Lavangsdalen. Nå måtte jeg bare finne noe å kjøre inn i, og endte opp med å styre bilen inn i autovernet», fortalte hun vår journalist, om den skjebnesvangre bilturen på sensommeren i fjor. Hun hadde allerede forsøkt å ta sitt liv flere ganger før. Denne gangen klarte hun det nesten, men overlevde mirakuløst. Takk og lov.

Hun har tidligere vært innlagt frivillig ved psykiatrisk avdeling hos UNN i Tromsø. Nå ble hun tvangsinnlagt, men ifølge seg selv skrevet ut bare ei uke senere. Jeg kan ikke mer enn det jeg har lest i den spesifikke saken, og UNN har selvsagt ikke lov å uttale seg om den før taushetsplikten eventuelt oppheves fra den det gjelder. Men det er uansett lett å skjønne at vi her snakker om et ungt menneske i en, på mange måter, svært alvorlig situasjon.

Et erstatningskrav fra Statens vegvesen på 150.000 kroner dumpet litt senere ned i postkassa hennes, via forsikringsselskapet. Det er ingen forsikringer som dekker selvmordsforsøk, ei heller promillekjøring, som her også var tilfelle. Begge deler er lett å skjønne isolert sett. Ei 40-prosentstilling hos Coop i Lakselvbukt gjorde uansett en tilbakebetaling økonomisk umulig.

Men så finnes det folk. Bra folk. En privat innsamlingsaksjon dro inn over 30.000 kroner, og et privat initiert loppemarked ytterligere 17.000 kroner. Når så en advokat med røtter i bygda på privat basis tok kontakt med forsikringsselskapet, og herværende avis også hengte seg på, endte det sågar med at det resterende beløpet av kravet ble fjernet.

Den isolerte saken i seg selv er sterk lesning, og det er vanskelig ikke å kjenne på håpløsheten, avmakten og den tilsynelatende uoverkommelige følelsen det kan være å kjempe alene i et virvar av det offentlige helsevesenet, forsikringsuniversets uransakelige veier og faktisk å få hjelp av noen.

Det er ikke alle som får hjelp heller, og noen oppsøker ikke engang hjelp før det er for sent. De generelle selvmordstallene er allerede kjent som et samfunnsproblem vi likevel kan tillate oss å gjenta. Cirka 600 tar sine liv hvert år i Norge. Ti ganger så mange prøver. Tallene er bedrøvelige stabile for hvert år. Særlig unge menn rammes, men det er ingen samfunnslag, yrkesgrupper eller grupperinger som skånes. Det er også grunn til å tro det finnes en del såkalte mørketall.

Antall drepte i trafikken som kan relateres til selvmord er også lite tematisert. I 2015 avdekket NRK at det i perioden 2005–2014 var nesten 200 mennesker som tok sine liv i trafikken. De selvpåførte dødsulykkene hadde i tillegg krevd 13 ofre i motgående kjøretøy. De traumene, den sorgen, den fortvilelsen, og kanskje det sinnet som er påført ufrivillig involverte, kan man jo bare tenke seg.

Det som gjør historien om Anna til noe å dvele ekstra ved, er å se at det ikke trenger å være totalt håpløst. Fordi det er masse bra folk der ute, folk som bryr seg og stiller opp. Nå er dette kanskje mer vanlig på bygda enn i byene, da de sosiale konstellasjonene og enkeltmenneskene er lettere å se, og de sosiale båndene mellom folk er tettere.

Men masse folk bryr seg likevel. Man ser det når man har leteaksjoner etter savnede, enten det er noen som bare er borte, eller det er savnede på havet eller etter snøskred. Folk, mange folk, er fascinerende oppofrende og rause når det kommer til stykket, og dette er viktig å huske når man tror man er helt alene, når problemene tårner seg opp og de fremstår uløselige, når livet fremover bare er en mørk sky uten tegn til lysning i sikte.

Så ikke gi opp. Det kan gå bra. Du kan få hjelp. Det kan ordne seg. Så får alle og enhver av oss bli litt flinkere enn vi er. Ta en telefon ekstra. Sende ei melding. Heller hilse en gang for mye på gata enn en gang for lite. Vise at vi bryr oss. For det kan være nettopp denne lille forskjellen som gjør at det går bra.

Det høres kanskje banalt, søtladent, klisjeklissete og svulstig ut. Det får så være. Og det tåler vi uansett.