Debatt:

I et kjøpesenter er det sjelden snakk om en «sjitfullfæst»

SENTERLEDER: May-Tordis Simonsen er senterpilot på Veita. Foto: 

meninger

Jeg har gjennom min tyveårige utøvelse av arrangementsutvikling og produksjoner i eget firma, for næringslivet i Nord-Norge, gjennomført mange sosialantropologiske reiser rundt omkring i Europa. Nettopp for å observere adferd, mønstre og beslutningspunkter som individer gjør i ulike modus. På shoppingsentre, i konsertlokalet, på markeder og så videre.

Min oppfatning er ikke at tilgjengelighet er synonymt med dertil overstadige berusede mennesker som barn eller andre handlende/publikummere eksponeres for eller bør skånes mot. Mitt inntrykk er faktisk balanse og harmoni og tilfredshet. Det blir noe naturlig, uten nødvendigvis større volum, som noen velger og andre velger bort. Fellesnevneren er tilgjengelighet, signalet om at det er mulig å stole på andres beslutningsevner. I et kjøpesenter er det sjelden snakk om en «sjitfullfæst» og det drister jeg meg til å tro at politikerne våre i Tromsø også skjønner.

Om jeg ble rådført av kommunen ville mitt klare råd være å følge med i tiden. Se fremover og utover, da tenker jeg over landegrenser og forestille seg å være en del av Europa. Tenk det: om Nordens Paris nettopp fremsto som akkurat det, og ikke synke ned i gamle paragrafer og annet oldtidsmateriale som kan virke som en betent tarm med de følger det kan gi (nå blir jeg nok arrestert …).

Det er lov å kikke oppover, fremover og til siden. Det er også lov å lytte til omgivelsene.

Teste ut. Det er jo ingen skam å snu. Det er en kjent og absolutt levedyktig regel som kommunen burde tatt ta i bruk langt oftere. Hva andre kommuner måtte gjøre er for meg ikke viktig. Det som er viktig for vår by og vårt folk er ikke nødvendigvis å gjøre som naboen, men tore å gå egne veier og bli en original av seg selv.

Jeg slår ikke nødvendigvis et slag for næringslivet, selv om det nok skulle være det mest nærliggende i forbindelse med min posisjon, men heller et slag for individet – som jo er de næringslivet lever av. Det evner selv å ta egne valg.

Vi må tørre å gi muligheter. Vi må tørre å prøve. For hva er det verste som kan skje? Det verste som kan skje er at individet ikke klarer rollen det er satt til. Før det kommer så langt har selvsagt kafeen, restauranten eller frisørsalongen for den del, for lengst håndtert eventualiteten gjennom sine risikovurderinger og konsekvensberegninger.

Så godtfolk, da vet dere hva jeg synes. Godt valg og lykke til!