Bakgrunnen for klimastreiken er en intens frykt for at alt det som er så godt i samfunnet vårt i dag skal blir borte når de selv, og deres barn og barnebarn, blir voksne.

Trygge arbeidsplasser, verdens beste velferdsstat, høy tillit mellom mennesker og institusjoner, matproduksjon, biologisk mangfold og fantastisk natur er bare noe av det som nå står på spill. Og til tross for at vi vet at vi bør begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, gjøres det ikke mer av dem som er voksne i dag enn at vi styrer mot fire graders oppvarming.

«Vi lover å gjøre vårt for å få utslippene ned, hjemme og ute», skrev Jonas Gahr Støre i sitt facebook-innlegg hvor han heiet på skolestreikene. Den første virkelige testen på om dette er sant, blir på Aps landsmøte hvor partiet skal ta stilling til om Lofoten, Vesterålen og Senja skal holdes oljefritt eller ikke. Dersom Ap ønsker å vise at partiet tar de unges sinne, frustrasjon og frykt på alvor, er det bare ett riktig svar.

Felles for både skolestreikene og deres kritikere er at vi alle er redde for endringer. Men mens mange voksne er mest redde for endringer i livet og samfunnet slik vi kjenner det i dag, har skolestreikene skjønt at endringene som trengs for at vi skal lykkes i klimapolitikken er små sammenlignet med endringene som forårsakes av fire graders oppvarming.

Mitt budskap til Aps landsmøtedelegater er derfor: lytt til ungdommen, vær et parti for fremtidige generasjoner. Si ja til et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.