Fra sidelinja:

Nå er det altså slutt for mannen som etter sigende ikke kunne dø

I desember kom det siste nummeret av Fantomet ut i norske bladhyller, og vår spaltist Ronny Bratten har skrevet noen ord om helten med badebukse utenpå en blå skøytetrikot og knehøye lærstøvler.

Spaltist Ronny Bratten skriver om sitt forhold til Fantomet. Herren på illustrasjonsbildet har ingen direkte tilknyning til saken.  Foto: Keilen, Berit / Scanpix

meninger

«Ånden som går» har vært trykket i norske aviser siden 1930-tallet og hatt eget blad siden 1964, men nå er det altså slutt for mannen som etter sigende ikke kunne dø.

1980-tallet var gullalderen for figuren, som var allemannseie i trauste Norge, til tross for at hans standardpåkledning inkluderte maske, badebukse utenpå en blå skøytetrikot og knehøye lærstøvler.

Når i tillegg omgangskretsen hans i all hovedsak besto av afrikanske stammefolk med besynderlige hodeplagg, skulle det ikke være en selvfølge at omkring 100.000 norske barn var betalende medlemmer av fanklubben hans og at begreper fra serien inngikk i dagligtalen.

«Fantomet er hard mot de harde», «Fantomet har tusen ører og tusen øyne», «Fantomets røst gjør blodet til is», og hvordan de nå lød, alle jungelordene som serien til stadighet dro fram.


Fra sidelinja

Eposet om ei Ikea-seng

Som borger i en liten by med store drømmer, kom nyheten om at selveste Ikea skulle bygge varehus i Tromsø som et bevis på at også vi nord for polarsirkelen er en del av den store, urbane verden.


Hans smellvakre kone Sala Palmer jobbet til daglig i FN og slapp dermed å tilbringe mesteparten av tiden sin i en hodeskalleformet grotte i jungelen. Sala var nesten like kjent som Fantomet selv, og fikk til og med en singel innspilt til sin ære av selveste Jahn Teigen (førsteplass på Norsktoppen i 1979).

Ronny Bratten  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Men nå er det altså slutt. Tegneseriesalget er i fritt fall, og til og med det en gang så eneherskende Donald-bladet henger visstnok i en tynn tråd. Forklaringen er antakelig enkel:

Dagens unger har byttet ut tegneserier med nettsysler. Men en gang var tegneserier en høyt skattet fritidsaktivitet: NRK besto av en kanal, normalt blottet for underholdning, videospilleren var i ferd med å slå igjennom og mobiltelefon var forbeholdt forsikringsselgere.

Det var nemlig ikke bare Fantomet som regjerte på 70- og 80-tallet, bladkioskene tøt formelig over av serier av alle slag. Nær sagt uansett hva som måtte engasjere deg, fantes det et serieblad som dekket ditt behov.

Det var Penny for de hesteinteresserte og Boeing og Buster for dem som foretrakk fotball. Westernsjangeren hadde Tex Willer, Pioner, Jonah Hex, Vill Vest og Præriebladet (de siste kunne skilte med absurde bifigurer som den forfyllede doktor Salasso og indianeren Triste Gufas).

Krigstegneserier ble utgitt under titler som Kamp, Granat, På Vingene og Sabotør Q5, mens de som likte superhelter kunne kjøpe blader som Supermann, Lynvingen, Edderkoppen, Fantastiske Fire, Prosjekt X, Hulk og Demonen.

Amerikanske stripeserier som Hårek og Billy var gjengangere på markedet, og på slutten av åttitallet ble mer moderne skikkelser som Tommy & Tiger’n, Larsons Gale Verden og Ernie populære, mens mer pubertal crazyhumor som norskproduserte Pyton solgte i bøtter i spann.

Kriminal- og actionfrelste kunne kjøpe Agent X9 og Magnum, som besto av ulike agent- og politiserier, mens også TV-helten Helgenen og filmikonet James Bond hadde egne blader i mange år. Også fordums helter som Tarzan hadde sine månedlige utgivelser. Tarzans noe mindre karismatiske sønn, Korak, hadde faktisk også eget blad i hele 25 år.



Donald Duck er allerede nevnt. Disneyuniverset besto ikke bare av den koleriske anda uten bukser, men også Mikke Mus, Onkel Skrue og B-gjengen hadde faste utgivelser, i tillegg til stadige spesialutgivelser som Donald-, Skrue- og B-gjengen-pocketer.

 

80-tallet var og perioden da tegneseriene for alvor fikk status som kunst, og norske forlag kastet seg på bølgen. Tegneseriealbumet var liksom et mer høyverdig produkt enn tegneseriebladet.
 

Der bladet var til ren fornøyelse og ofte havnet i søppelbøtta etter noen runder med låning og bytting, var albumet adskillig dyrere i innkjøp, hadde tykkere permer og bedre bladkvalitet.

Det begynte med belgiske og franske humorklassikere som Tintin, Asterix og Lucky Luke, før de store ambisiøse verkene fra Europa fant veien til norske bokhyller.

Det var den revisjonistiske westernserien om løytnant Blueberry. Det var science fiction-eposene om Linda og Valentin. Det var politisk satire, erotiske tegneserier, kommunistthrillere, dystopier og til og med holocaustskildringer som amerikaneren Art Spiegelmans verdenssuksess Maus.

Fantomet har tusen øyne og tusen ører, ifølge jungelordet, men ikke lenger et eget blad i Norge. Faksimile: Egmont 

Og så sprakk bobla. Storforlaget Cappelen gikk tungt inn i seriemarkedet på 80-tallet, men hoppet fort av etter at jappetiden kjørte av sporet. Plutselig var det ikke lenger snakk om tegneserier som «den niende kunstart», eller «serier for voksne».

Pretensiøse albumserier ble trukket av markedet, og i løpet av noen få år ble antall blader redusert betraktelig. Den virkelig store tegneseriedøden har vi likevel ikke sett før de siste ti årene.

Jeg var på nærbutikken i dag. Ved siden av ukebladet Hjemmet, noen kryssordmagasiner og Illustrert Vitenskap, fant jeg noen få tegneserier. Fantomet var borte, men den gamle hedersmannen Tex Willer klorer seg fortsatt fast, som vanlig ulastelig antrukket i gul skjorte og hatt.

Likevel har jeg vondt for å tro at en litt gammelmodig skarpskytter fra Texas blir lest av noen under 35.

Hvis du er glad i tegneserier, er det kanskje på tide å støtte de få utgivelsene som fortsatt distribueres med norsk tekst. Hvis du derimot aldri var medlem av Fantometklubben, har du kanskje ikke noe nostalgisk forhold til mediet.

Jeg kjøpte mitt Tex Willer i håp om at han ikke vil lide Fantomets skjebne.

Hilsen medlem 92 608 i Fantometklubben.


Fra sidelinja

Vi som ender opp med magesår og høyt blodtrykk etter å ha stått i kø lillejulaften

Det finnes to typer mennesker: De som kjøper julegaver på salg i januar og de som løper rundt i desember og kjøper de samme gavene til dobbel pris, mener spaltist Ronny Bratten.