Brukerutvalget på Sør-Tromsøya sykehjem ble i møte orientert av leder om konsekvenser av kommunal nedskjæring på helse.

Gjennom aviser har vi blitt kjent med det såkalte overforbruket på helsesektoren, og vi leser om sammenligninger med ASS-kommuner som slår dårlig ut for vår kommune. Er sammenligningen gjort på hvilken kvalitet som tilbys på et sykehjem, eller er det for kommunale institusjoner på generelt grunnlag?

Vi ser at administrasjonssjefen mener det går riktig vei, men at flere stillingskutt er nødvendig. Jens Ingvald Olsen (Rødt) mener tiltakene som settes inn gir resultater. Man kan lure på hva som er forventet resultat?

Dersom resultatet skal være en trygg og god omsorg, er det vanskelig å forstå hvordan et sykehjem kan driftes forsvarlig med færre ansatte enn det gjøres i Tromsø kommune – hvor de som får plass, er de som slett ikke kan klare seg med hjelp hjemme.

Vi som pårørende, besøker avdelingene hvor våre syke og demente foreldre bor, og vi ser hvordan de ansatte strekker seg for å gi nødvendig stell og omsorg. I tillegg til personlig hjelp, matservering og nødvendig tilsyn, betyr det mye at ansatte har tid til å være til stede, ta en prat, synge litt og skape hjemlig hygge for dem som bor der.

Tar man bort en stilling, vil det få store konsekvenser for beboeres hjelpebehov og trivsel. På sykehjemmet bor det folk alder og det gjør at det dør mennesker relativt ofte. Mennesker i en dødsprosess trenger varme hender å holde i.

I dag har sykehjemmet syv nattevakter som deler ansvaret for ni bogrupper med 82 eldre. Bygget er langt med flere etasjer og lange korridorer. Det tar tid å forflytte seg fra en ende til den andre. Et kutt på antall nattevakter vil bety at eldre som våkner med behov for hjelp, må vente lenge på forsvarlig hjelp. Det skaper unødvendig redsel og uro både hos beboere og oss pårørende.

Beboere setter stor pris på de få adspredelser de kan få i hverdagen. Tiltak satt i verk av trivselskoordinator og ergoterapeut gir gode øyeblikk for beboere. Folk med demens har stor grad av angst og trenger å bli beroliget av trygge ansatte som har tid til dem.

Vi som pårørende ser hvilken glede det skaper, og blir bekymret når slike stillinger kan falle bort for å spare. Disse tiltakene er nødvendige – like nødvendige som sekretærer og politiske rådgivere i rådhuset – og de koster sannsynligvis mindre.