Fra sidelinja:

Og der rauk dieseldyret

Med en bil på el viser gamle Kjell at han likevel ikke har tatt kveld.
meninger

Det er bare å innrømme det – jeg en ganske enkel fyr. Felles for enkle fyrer er gjerne at vi er glad i biler. Og siden jeg er av den ekstra enkle sorten har jeg i mange år drømt om en skikkelig fet, kickass Landrover. Største utgave. 2,5 tonn stål. Problemet er at jeg har selvsagt aldri har hatt råd, verken til å kjøpe eller reparere. I de siste årene har jeg likevel begynt å tenke; kanskje det går, likevel, en pent brukt en, en halvgammel, halvdyr. Men det gjør ikke det. Det går bare ikke.

Det er ikke helt sant at jeg ikke har hatt en Landrover, for jeg har en gammel sliter akkurat nå. Den er imidlertid av typen Freelander, og den er ikke fet og skikkelig, det er å sammenligne med dem som har lyst på en helt ekte veske fra Gucci, men ender opp med å kjøpe en helt ekte kjøleskapmagnet der det står Gucci.

Men den er ekte nok til at eieren blir forelsket i britisk ekstravaganse, og får lyst på mer. Når alt du kommer borti i kupeen oser av kvalitet, når du bare smiler skjevt for deg selv hver gang den starter, og du er like lei deg hver gang du kommer fram og må slå av vidunderet, da skjer det noe, også med viljen til å gå i banken og be om billån.

Men de brukte Landroverne er på ingen måte elektriske, de er gigantiske dieseldyr – for øvrig ett av de få farlige dyrene Senterpartiet er villig til å verne. Og etter å ha veid fram og tilbake, unnskyldt meg med at jeg skal kjøre mindre så da kan det være det samme hva den bruker, og at jeg trenger henger og firehjulstrekk og høy klaring når ny material skal fraktes til hytta, at elbiler først og fremst er en Oslo-greie med alle sine bom- og ladestasjoner, og dessuten at vi her nord har så store avstander, og, og, og...ja, at dessuten...

Det er bare å avblåse denne øvelsen, man ser bare ut som en tosk. Teknisk sett er det absolutt ingenting som hindrer det store flertall i å ta i bruk el- eller ladbare hybridbiler. Selv hybrider med uhørt kort rekkevidde er faktisk nok til å ta unna de fleste kjøreturer, som vanligvis bare er noen kilometer på butikken eller på kaffebesøk.

Så er det bare å styre unna all prat om at privatbilisme er en dråpe i havet i forhold til annen transport, eller kullkraftverk, for den del. Saken er den at bilen alltid har vært et symbol, først på teknologisk framskritt, siden på frihet og sosial status. Derfor er den i dag det fremste symbolet for grønn omstilling og modernitet. Med en bil på el viser gamle Kjell at han likevel ikke har tatt kveld, for å si det litt flåsete.

Utfordringen er hvordan vi kan unngå at den videre utviklingen mot en grønnere hverdag blir stoppet av en elite-mot-folket-diskusjon. Jeg ser at jeg lett kan bidra til den ved å innlede om min litt pinlige Landrover-drøm. Problemet er at det er sant, men siden konklusjonen er at jeg ikke har hatt råd så må vi vel gå klar – er jo ikke så veldig elitistisk å ikke ha råd til Landrover. Mange som er der.

Nøkkelen er det jeg vil kalle å utøve et mildt sosialt press. Sosialt press på den måten at vi både bør snakke om og forvente at folk som har mulighet til det tar ansvarlige valg, for ikke å glemme hva vi bør forvente av bedrifter og det offentlige. Mildt på den måten at dette ikke gjøres på en sosialt fordømmende måte, hvilket krever at man må tenke seg om før man uttaler seg, noe det er økende mangel på for tiden og derfor et mål i seg selv. Dernest mildt på den måten at man anerkjenner at mange er i den situasjon at de må slite på bilen de har, og at atter andre har reelle behov som rett og slett ikke kan dekkes av den nye teknologien, ennå.

Overgangen til et grønnere samfunn vil smerte. Ikke nødvendigvis i kroner og øre – det er jo for eksempel billigere å sykle enn å kjøre – men smerte i omstillingsmuskelen. Onde tunger sier at alle vil ha endring, men ingen vil endre seg. Sorry, men da går det ikke. Vi har alle våre Landrovere som bare må utgå av planene, og våre vaner og preferanser som må vike. Kanskje man til og med må akseptere at drømmeferien, som enkelte gjerne tar et par ganger i året, må forbli en drøm, og erstattes av en helt vanlig teltferie til Dunderlandsdalen. Det skal visstnok være en hel del avkjøringer av meget høy klasse, akkurat i Dunderlandsdalen.

Selv må jeg begynne å tenke nytt om det meste jeg foretar meg – bilen er bare en start. Noe av løsningen blir å holde seg mer i ro og gjøre ting litt enkelt, og dels må vi våge å investere litt i ny teknologi, og ikke holde igjen slik som en vittigper på Rossfjord skole angivelig gjorde en gang på nittitallet, da fargeskjermer til datamaskinen gjorde sitt inntog:

«Eg avvente tel det kjem nokka bedre enn farge».