Det er tvert imot å gjøre bilkjøring vanskelig ved «bompenger/veiprising, kompakt byutvikling og fortetting, økte parkeringsavgifter og redusert tilgjengelighet til parkeringsplasser, og redusert veikapasitet for bilen.» For referanser: Les «Byutredningen for Tromsø (20.12.2017)».

Tromsøpolitikerne er stadig ute og forsvarer skandaleavgjørelsen – med stadig nye argumenter.

• Befolkningen vokser til himmels.

• Trafikkaos er oppstått.

• Forurensningen tar livet av folk.

• Staten skal betale halvparten av utgiftene.

For det første: SSB (Statistisk sentralbyrå) har publisert sin analyse av befolkningsutviklingen i Tromsø. De slår fast at befolkningsveksten for Tromsø er stagnert, og at fremtidig vekst vil være en brøkdel av hva kommuneledelsen innbiller seg (distriktene er omsider ferdig tømt for folk).

Fylkesrådets nestleder og fylkesråd for samferdsel og miljø påstår at Tromsø lider av trafikkaos.

Hvis han skulle finne på å reise til Tromsø vil han se at dette er feil. Tromsøtrafikken glir uten problemer, med unntak av en halvtime morgen og ettermiddag. Dette såkalte rushtidsproblemet oppstår i fire sentrale rundkjøringer. Statens vegvesen påsto for flere år siden at problemet med rundkjøringene kunne løses hvis man bygde «toetasjes rundkjøringer» (en slags fattigmanns-trafikkmaskiner). Men politikerne ønsker ikke å fjerne problemene.

Forurensningen ble i mange år målt i Hansjordnesbukta, i støvet fra betongfabrikken på ene siden og støvgufset fra tunnelen på andre siden. Sist høst ble det montert støvmålere på rutebussene, med oppsiktsvekkende resultater: Neglisjerbart støv på alle veiene, unntatt store topper i forbindelse med veiutbyggingen på Gimle, blokkbyggingen nedenfor Fagereng, og stenknuseriet nedenfor Langnesbakken. Biltrafikken ble stort sett frikjent for anklagene.

Politikerne vil ha «Byvekstavtale». Da tror de at Staten skal betale 50 prosent av pengebruken. Imidlertid krever Staten at bilbruken skal gå ned år for år, ellers inndras pengene fra Staten.

Staten krever en kraftig progresjon i bussbruk for overhodet å bidra med midler. Denne økningen er ikke realistisk. Dagens tall (9,3 millioner bussreiser) viser samsvar med offentlige tvangstiltak, det vil si parkeringsrestriksjoner ved offentlige institusjoner.

Eksempelvis:

• Kommunale sysselsatte – 6000

UNN ansatte – 4500

UiT studenter, fulltids – 10000

UiT ansatte – 3300

Når disse reiser til og fra jobb 225 dager i året, gir det omtrent 9 millioner bussreiser.

For å imøtekomme Statens krav ligger det eksplisitt i «Byutredningen» at fri parkering hos arbeidsgivere må opphøre. Ettersom dette allerede er innført for offentlige etater, er det nå de verdiskapende arbeidsplasser som skal tas.