Kommentar

Snøhelvetet – kroneksemplet på at mennesket ikke besitter evnen til å lære

I alle andre henseender evner vi å lære av feil som skjer gang på gang på gang
meninger

Arthur Arntzen sa en gang: «Vi må ikke fortvile, det skal bare to-tre gode somre til, så er snøen borte». Omtrent sånn føltes det i morges.

– Se, det er én meter snø foran avkjøringa.

– Ha ha – jeg vet veldig godt at det er 1. april.

– Men se, da.

– Hva? Du kødder.

Nei, det er aldri kødd når noen i Tromsø sier at det har kommet én meter snø i april. Det er gørrtrist, men dessverre sant.


Så mye snø kom det i natt

Vi har ikke hatt så mye snø 1. april siden år 2000.

 

Prince skrev en gang en nydelig ballade med tittel «Sometimes It Snows in April» (noen ganger snør det i april). Hadde han vært nordlending, ville han aldri brydd seg med å poengtere noe så vanlig.

En dagligdags hendelse er ikke noe man kaster bort sangtitler på. Det finnes ingen låter som handler om å klippe tånegler eller sette i oppvaskmaskinen. Prince var en drømmer – som så noe vakkert der vi bare ser slit. Han er død nå, men det er ikke fordi han slet seg ut med å måke snø. Jeg, derimot, har kortet ned adskillige år av livet på å irritere meg over at jeg må gjøre det.

Vanligvis holder det i massevis med én time om morgenen for å få ungene ferdig og kjøre til jobb. På en dag som i dag, er man imidlertid sjanseløs.


Bydrift: – Veiene snør igjen før vi rekker å bli ferdig med rodene

Bydrift jobber på spreng for å ta unna de store snømengdene, men får likevel mange klager fra misfornøyde tromsøfolk.

 

Selv med en tenåring som måkeassistent, tar det 30 minutter å få tømt avkjøringa. Som en fast feilbestilling, har nemlig brøytebilsjåførene lagt seg til vane å levere en vegg med fastpakket snø og isklumper akkurat foran der jeg bor.

Da jeg flyttet tilbake til Tromsø, konkluderte jeg i min naivitet med at avkjøringa var så kort at en snøfreser ville være overflødig. Det var før jeg skjønte at oppgaven ikke gikk ut på å fjerne snø, men å meisle ut isklumper små nok til at jeg klarte å løfte dem over skavlen.

Når det har vært for ille, har min svært hyggelige nabo, Hugo, forbarmet seg over meg, og trillet bort med doningen sin. I morges skjønte han åpenbart at jeg slet, og putret bortover sykkelstien for å avlaste meg.

Jeg pustet lettet ut da han satte i gang, godt fornøyd med at ryggen min endelig fikk hvile, men seieren skulle vise seg å være svært kortvarig. Denne morgenen hadde nemlig brøytemannskapene bestemt seg for å deponere halve Svartisen til min adresse, og dungen så ut til å tåle selv det mest hardføre av arbeidsredskaper.


Ingen fly har reist fra flyplassen i dag: – Aldri opplevd noe lignende i mine 10 år som driftssjef

Tromsø lufthavn Langnes har vært stengt i tre timer mandag. Ikke ett eneste fly har forlatt eller ankommet per klokka 09.15.

 

Oppgaven skulle vise seg for tøff selv for hans Meec-freser, som ble pakket full av isklumper og måtte slås av og tømmes til stadighet. Ingen skal si noe på innsatsen til naboen, men noen ganger «står altså ikke bil til å reddes». I alle fall ikke med snøfreser.

Poden og jeg fikk hamret løs siste rest, eller i alle fall nok til at min høyreiste firehjulstrekker kom seg ut. Det var fortsatt mulig å rekke skole og jobb, hvis vi bare lot være å bry oss med halvmeteren som ennå lå på taket på bilen.

Denne landet imidlertid foran frontruta da vi måtte bråbremse, nederst i Holtveien. En dame med vinterdekk som neppe ville passert noen EU-kontroll hadde seilt inn i snødungen, og en hjelpsom mann med to skuffer i bagasjerommet hadde hoppet til for å bistå.

Selvsagt skal man på alle vis berømme slik uselvisk opptreden. Men når man har fem minutter på å rekke en strekning som normalt tar syv, og hedersmannen har parkert på motsatt side av bilen som sto fast, slik at ingen kom forbi, blir man likevel småaggressiv

Ingen fikk seg likevel til å fløyte eller kjefte. Alle så da at mannen utførte en god gjerning. Problemet var bare at køen vokste seg mange hundre meter lang, ettersom vi som skulle opp bakken ble stående og blokkere for dem som kjørte på hovedveien.

15 minutter senere kunne han triumferende dytte bilen inn på veien. Jubelen uteble. Til det hadde ventetiden vært for lang og banningen for heftig.


Nobina-sjefen: – I dag må vi si at bussene kommer når de kommer

Flere biler, busser og vogntog sliter på krevende veiforhold etter det store snøfallet natt til mandag.

 

Den videre turen ble amper. Vanligvis er ikke dialogen med tenåringen den beste – denne dagen uteble den totalt. Og verre skulle det bli. Selvsagt måtte en overbekymret minstepensjonist havne rett foran meg, slik at hele strekket videre til toppen av øya ble forsert i 20 km/t. Det skal gamlingene ha – de tar seg god tid. Helvete også.

Ved Sommerlyst skole var det stopp igjen. Bussen denne gang. Hvem ville trodd at en buss kunne bli stående fast? I Tromsø?

Sannheten er at det skjer konstant i byen. Absolutt hele vinteren. Kan man ikke bare like greit innse at Tromsø ikke er skapt for busskjøring tvers over øya, og skrinlegge hele prosjektet? Jeg er sikker på at vi kunne ordnet minifjellheiser på alle de mest nødvendige strekningene, og bare unngått hele problemet. Også kunne bussene heller holdt seg langs strandkanten og i tunnelene.

I alle andre henseender evner vi å lære av feil som skjer gang på gang på gang – å kjøre busser opp Røstbakken og Holtveien år etter år, blir som å fortsette å kaste bilbatteri i drikkevannet eller ikke vaske seg på hendene på UNN. Bussene i Tromsø har blitt en slags kollektivtrafikkens svar på bakrusen. Samme hvor mange ganger man får banket inn at nachspieldrikking ikke er lurt, nekter man plent å ta det til seg. Vi er som 8-åringen som tenker: «Denne gangen må det da være trygt å slikke på aluminiumgjerdet i 20 minusgrader».

15 minutter etter at morgenmøtet skulle ha startet, ankommer jeg jobben. Selvsagt har ingen måket, så jeg må ta fart og plante bilen langt inn i snøfjellet, for å få parkert.


Flere veier i Tromsø fremdeles stengt på grunn av snøskredfare

Det heftige snøfallet i helga har bydd på utfordringer både på fastlandet og på Kvaløya. Problemene fortsetter onsdag morgen.

 

Akkurat idet jeg mellomfornøyd tråkker ut av bilen, tikker et pushvarsel fra min egen avis inn på mobilen: «SISTE: Veikaos i Tromsø».

Hvordan i all verden klarte man seg før avisene kunne opplyse om slikt?