Kommentar

Gunnar Wilhelmsen den hellige

Gunnar Wilhelmsen talte torsdag foran 300 av sine partifeller, eller «kamerater», som det heter i Arbeiderpartiet. Han hørtes knapt ut som noen politiker mens han stolt, og med forfriskende tydelighet, proklamerte at «hans løfter er hellige»
meninger

– Et langt liv i næringslivet har lært meg å aldri love mer enn det jeg kan holde.

I motsetning til andre politikere, leser vi mellom linjene.


Gunnar Wilhelmsen om ukultur i Arbeiderpartiet: – Maktkamp og nedrakking

Gunnar Wilhelmsen vil ha «Solskjær-effekt» i Arbeiderpartiet.

 

Men Wilhelmsen kan fort få seg en overraskelse når han finner ut at ingenting i politikken er hellig. I det tempoet han gir løfter, kan hans «hellig»-uttalelse bli noe som forfølger ham resten av hans politiske karriere, om han skulle bli valgt som ordfører.

Allerede har han lovet at han skal få kontroll på kommuneøkonomien, at eiendomsskatten ikke skal økes og at det skal innføres gratis skolemat i grunnskolen. Alt dette er nå «hellig», og flere løfter skal det bli når valgkampen er i gang.

Mest oppsiktsvekkende av hans løfter til Aps landsmøte er hans løfte om kommuneøkonomien:

«Vi skal kvitte oss med ryktet som dårlig på økonomisk styring. Jeg skal passe minst like godt på fellesskapets penger som mine egne. De som liker overforbruk har ingen fremtid. Vi skal bli norsk mester i økonomisk styring»

Norsk mester i økonomisk styring, der ja. Til å være en av byene i Norge med høyest gjeld per innbygger, og et stadig vedvarende overforbruk i pleie- og omsorgssektoren, er det et dristig løfte. Wilhelmsen har gjentatt, som rett er, at den økonomiske situasjonen i kommunen, og særlig helse og omsorgssektoren, er strukturell, og ikke avhengig av hvem som styrer. Da er det vågalt å love at det skal ryddes opp – til tross for at Ap ikke har lyktes med det de siste snart fire årene.

Det er også et dristig løfte, ettersom vi ennå ikke har blitt klokere på hvordan Wilhelmsen faktisk har tenkt å lykkes med å bli «norsk mester i økonomisk styring».

– Jeg har ikke løsninga i dag. Men jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få den, sa han til iTromsø i oktober.

Uten ei håndfast løsning virker det som om Gunnar Wilhelmsens løsning for Tromsø er Gunnar Wilhelmsen. At alt Tromsø mangler for å få skuta på rett kjøl er en Stor Leder. Men Tromsø er ikke Cuba. Og sjøl om Stor Leder-strategien kan vinne valg, er det tvilsomt om det er en effektiv måte å få gjennomført politikk i en stor, tungrodd, byråkratisk organisasjon som Tromsø kommune.

Wilhelmsen lover også at han sammen med næringslivet skal skape 2000 nye jobber i privat sektor i Tromsø de neste fire årene. Ifølge kommunens siste tall, ble det skapt 223 arbeidsplasser i privat sektor i Tromsø fra 2014 til 2017.

Wilhelmsen lover å skape nesten ti ganger så mange arbeidsplasser som hans forgjengere i Ap har klart. Og løftet hans er hellig. Det blir svært interessant å høre hvilken mirakelkur han har på lur, som skal sikre den ekstreme økningen i antall arbeidsplasser. Det kan nesten virke som han allerede har lovet mer enn han kan klare å holde.

Antall nye arbeidsplasser er i stor grad avhengig av faktorer utenfor lokalpolitikeres rammer. Først og fremst er det avhengig av hvordan det går med norsk økonomi de neste fire årene. Wilhelmsen kunne like gjerne love finvær på 17. mai de neste fire årene.

Men han lovet noe enda mer ambisiøst enn finvær, han lovet fred og fordragelighet i nord:

– Vi skal få slutt på kranglingen i nord. Tromsø skal være storebroren som bryr seg om de andre. Tromsø skal være hovedstaden som løfter en hel region, ikke bare seg selv.

Har Wilhelmsen i det hele tatt fått med seg striden, sårheten, sinnet og frustrasjonen som har kommet i kjølvann av sammenslåinga mellom Troms og Finnmark? Én Stor Leder er visst alt som skal til for å få slutt på flere tiår med krangling. Det må være befriende å ha så stor tro på egne evner. Han skal iallfall være glad det ikke er i Finnmark og Nordland han skal sanke stemmer, for der hadde han nok slitt med denne løftet.

Wilhelmsen sa også i talen sin at han vil ha «Solskjær-effekten» i Arbeiderpartiet. Jeg har ikke peiling på fotball, men jeg har fått med meg at Ole Gunnar Solskjær har overtatt verdens rikeste fotballklubb, mens Wilhelmsen kjemper om å overta en kommune hans egne partifeller ennå ikke har klart å styre uten å øke eiendomsskatten – stikk i strid med egne løfter. Og som i årene fremover må belage seg på kutt i driftsbudsjettet på flere hundre millioner kroner.

Tromsø Ap må også klargjøre hva de mener på viktige politikkområder. Det er ennå helt i det blå hva Tromsø Ap mener om oppdrett og havbruk. Programmet sier helt klart at de ikke skal ha vekst utenfor lukkede anlegg. Men partiets ledende politikere forfekter at det bare er en visjon, og at de fremdeles skal ha vekst i næringa utenfor lukkede anlegg. Hvor mange av de øvrige løftene til partiet er «bare en visjon»? Det kan bli krevende for velgerne å navigere mellom hvilke løfter som er hellige og hvilke som er en visjon.

– De få løftene jeg gir er hellige, sa Wilhelmsen

Hellig betyr ifølge Store norske leksikon «å være i forbindelse med guder på en måte som sprenger erfaringsrammene vi har i dagliglivet.»

Om ikke Gunnar Wilhelmsens løfter sprenger erfaringsrammene i Tromsø-politikken, kan de i hvert fall komme til å sprenge kommunebudsjettet.