Problemet er at næringen mangler incentiver til å drive miljøvennlig. Anlegg med store utslipp av slam, høyt forbruk av miljøskadelige stoffer som kobber, høy dødelighet eller mye rømming kan fortsette som før. Trafikklyssystemet som legger grunnlaget for om oppdrettsanlegg skal få lov til å øke produksjonen, omfatter kun lakselus. I dag er det lønnsomt å søke stadig større vekst, uten at vi belønner de flinkeste i klassen når de tar grep for å gjøre den mer bærekraftig.

Det er derfor MDG har foreslått en overgang til lukkede oppdrettsanlegg, merking av laks for å kunne spore rømt fisk tilbake til merdene, forbedring av trafikklyssystemet, forbud mot dumping av lusemidler og forbud bruk av giftig og miljøskadelig kobberimpregnering. Dessverre tror regjeringen at dette kommer til å gå av seg selv, uten reguleringer.

De beste oppdretterne klarer å redusere dødelighet, lus og rømming ned mot null, de forsker og utvikler mer miljøvennlig fôr, de prøver ut lukket teknologi eller de dyrker alger og blåskjell under merdene for å utnytte næringsstoffene bedre, men dette blir de ikke belønnet for.

På den andre siden har vi anleggene hvor opp mot 40 prosent av laksen dør før den slaktes. Totalt døde 53 millioner laks i norske merder i fjor. Hadde vi sett så høy dødelighet i norsk landbruk hadde det blitt ramaskrik.

Hvert år slipper oppdrettsnæringen ut 10.000 tonn fosfor til sjøen, gjennom slam og fôrrester. Dette er en knapp ressurs, som verden er helt avhengig av for å produsere mat.

Vi mener oppdrettsnæringen har framtida foran seg. Men det forutsetter at næringen klarer å løse problemene med lus, rømming, svinn, forurensning og tap av næringsstoffer – at vi klarer å produsere sunn og bærekraftig mat, også i fremtiden. Næringslivet trenger miljøkrav, og det er et politisk ansvar å stille krav.