Fra Sidelinja:

Øyer i kanalen

Kaoset er nærmest perfekt for millionene på De britiske øyene. Skottene ville bli i den Europeiske unionen på grunn av fisken og at de trodde de kunne høste av oljeforekomstene sine for seg selv. Storbyene (London) ville gjerne være der de også for at de så seg tjent med å være finanssentrum i Unionen. Irene i Nord ville også det, fordi de er nabo med Irland og ikke vil ha en smertefull grense midt inne på øya si.
meninger

  Foto: Knut Jenssen

Alle disse ble imidlertid overstyrt av de tusen småstedene i England. De som var drittlei av polakker som de mener stjeler jobbene fra ektefødte engelskmenn og damer. Dette reiste de rundt og proklamerte, både Nigel Farage fra separatistpartiet UKIP og Boris Johnson fra de konservative (toryene). Resultatet ble, som vi vet, en knapp seier til de som ville ut av de fire frihetene.

Det vi si: De ville gjerne bevare tre av dem: penger, varer og tjenester, men ikke den om fri bevegelse av arbeidskraft. Polsk arbeidskraft spesielt. Sjokket kom da EU ville statuere et eksempel. Skulle de ha fri adgang for varene sine måtte de betale for det, og ikke bare det. De måtte også godta at folk fikk jobbe der de ville. Dessuten ville slett ikke EU ha noe av at medlemsland skaltet og valtet med forpliktelsene sine som de selv ville.

Skulle Storbritannia ut av unionen de hadde forpliktet seg til, skulle det svi skikkelig også slik at ikke andre land skulle få den ville ideen om å shoppe gratis på øverste hylle i unionens meny.

Folket ga beskjed i folkeavstemninga, men politikerne greide ikke å levere. Alle på disse øyene undervurderte hvilke problemer som ville reise seg etter dette vedtaket i folkeavstemninga. Underhuset er nå fullstendig lammet og regjeringen opptrer nå som et skip uten kaptein hvor offiserene eller statsrådene kommer og går etter som de finner det for godt. Om de er enige med statsminister May eller ikke fra dag til dag. Hun må derfor snarest finne seg noe annet å gjøre enn å være statsminister.

Etter et par dusin avstemminger i parlamentet er det eneste sikre at en ekte Brexit får ingen av oss se etter dette. Storbritannia vil ha en eller annen form for avtale med EU for å gå ut. De tør ikke å stupe ut uten avtale ettersom det da må bygges tollmurer på begge sider av grensene til unionen. Det kan også bli en ny folkeavstemning for eventuelt å godkjenne resultatet av forhandlingene med EU etter at de nå har fått et halvår på seg for å finne en løsning.

Hele denne situasjonen de har rotet seg inn i nå reiser noen paradokser som det kan være verd å se litt nærmere på.

Som eksempel: Hva er det som gjør at vi nordmenn foretrekker at Storbritannia er innafor EU? Om en hadde spurt folk her i landet, ville kanskje de langt fleste av oss ment at Storbritannia skulle vært EU-medlem.

Vi vil slett ikke inn dit selv. Det er et hav som skiller i meningsmålingene, men andre bør så absolutt være der. Vi er veldig komfortable med unionen, men vil altså ikke delta selv. Altså anerkjenner vi effekten av å forebygge krig og ufred i Europa. Vi anerkjenner nok også den stabiliteten som kommer ut av den europeiske økonomien. Vi liker å reise uten toll og pass ute i hele Europa. Euroen gjør også oss til europeere en liten smule. Før måtte vi ha lommene fulle av småpenger og dokumenter av mange typer for å bevege oss over landegrenser. Vi elsker egentlig EU, men vil ikke dit selv. Slik er vi litt engelskmenn vi også. Vil gjerne ha fordelene, men ikke utfordringene som følger med.

Hva så med EU etter at Storbritannia mister stemmeretten sin i Unionen samtidig som de må betale dyrt for markedsadgangen? Er det bare fortvilelse å spore i Brussel? Nei, det er også en stor lettelse for byråkratene i Strasbourg og i Brussel. De slipper de meningssterke britene. De som alltid har insistert på å beholde «Pound Sterling» og alltid skal reforhandle alle avtaler som de mener ikke passer dem.

Siden EU er basert på at alle kan legge ned veto i mange saker, slipper de nå et «pain in the ass», det verste av landene. Integrasjonen kan dermed gå noe raskere innad i systemet og drømmen, som noen av byråkratene sikkert bærer på, om å bygge Europas forente stater kan også nå gå raskere enn før.

Vi kan plutselig få se andre takter når det gjelder en felles finanspolitikk når finansene flyttes til Berlin eller Frankfurt eller dit bankene i City er på vei nå. Dette styrker EU ytterligere finansielt og når den franske presidenten får denne europeiske hæren sin, blir dette ennå litt tettere. At EU er kommet for å bli vil bare bli tydeligere for hver dag. Det vil både engelskmenn og nordmenn få erfare etter hvert.

Så god tur til Middelhavet i sommer. Badetemperaturen tar seg nok opp nå.