Seksjon for sykehjem har som kjent presentert ulike tiltak for å innhente merforbruket og konsekvensvurdert disse. Vi som enhetslederne opplever dette arbeidet svært krevende, og ser at en nedstyring ikke kan gjennomføres uten forringelse av kvaliteten på tjenesten og forverring av de ansattes arbeidsmiljø.

Formannskapets medlemmer gir uttrykk for at kuttene er vanskelig å gjennomføre og savner en oversikt over tiltak vi vet fungerer.

I sykehjemseksjonen finnes det dessverre ingen gode tiltak av størrelse uten å ta ned aktiviteten i form av avvikling av antall sykehjemsplasser. Ingen tiltak som ikke får konsekvenser for kvaliteten på tjenesten til våre svært syke beboere. Ingen tidspunkt på dagen som tåler færre ansatte. Ingen tiltak som samtidig sikrer oss fra frivillige oppsigelser og manglende rekruttering.

Vi har over år hatt samme bemanning nært pasienten, samtidig som oppgavene, kompleksiteten, kravene til dokumentasjon og forventningene til tjenestene har økt. Vi har høynet fagdekningen i sykehjem, altså andel ansatte med formell helsefaglig utdanning.

Ukentlig er det spørsmål om å kunne øke bemanning fordi vi er så marginalt bemannet nærmest beboerne. Ved fravær hos personalet er de daglige oppgavene for store til å unngå å leie inn en vikar.

Når beboere er døende leier vi inn fastvakt fordi vi ønsker at ingen skal dø alene. En forverring av tilstanden hos én beboer kan få konsekvenser for de andre i bogruppa sin tilgang på hjelp, og ansatte nærmest beboerne står daglig i dette krysspresset. Ved akutt økt brukerbehov øker vi bemanninga i korte perioder og dermed utfordrer budsjettet. Det er mennesker vi jobber med, og lovpålagte oppgaver kan ikke settes på vent.

For å kompensere for manglende tid har man effektivisert enkelte oppgaver som for eksempel lagerstyring og vaskeritjenester. Det har frigjort noen ekstra minutter om dagen til lovpålagte pasientnære oppgaver.

Dersom dette fjernes må vi ta av pleieressursene igjen for å telle esker, bestille pakker, pakke ut, vaske beboertøy og holde orden på bestilling og plassering av lintøy. Da vil dette komme i tillegg til mattilberedning som allerede krever mye ressurser.

Sykehjemsbeboere som har et aldersspenn mellom cirka 50–100 år, har behov for omfattende behandling og pleie langt over det som var normalen for 10–15 år siden. Vi har beboere med store fysiske utfordringer etter hjerneslag, demens sent i sykdomsforløpet eller annen sykdom som krever omfattende pleie og kontinuerlig medisinsk oppfølging av kompetent helsepersonell døgnet rundt.

Disse menneskene trenger hjelp til å spise, ta legemidler, toalettbesøk, hjelpe i forflytning, og hos mange kreves det to pleiere i stell for å hjelpe med personlig hygiene. Jo færre folk på vakt jo lengre tid tar det før alle har fått nødvendig helsehjelp. Når personer som har vært frisk mer eller mindre et helt liv blir rammet av sykdom med varig funksjonsnedsettelse er risikoen for angst, nedstemthet og depresjon stor.

Det er en enorm livsendring som påvirker beboerne og familiene rundt, og det krever at vi som helsepersonell har tid til informasjon, hjelper med bearbeiding, samtaler, gi trygghet og trøst i tillegg til pleie. Vi har også et økt antall beboere med kognitiv svikt på grunn av demenssykdom eller annen hjernesykdom.

Våre beboere er for syke til å bo hjemme alene, eller har ofte en endret adferd som har vært vanskelig for pårørende å håndtere. Ca. 90 prosent av sykehjemsbeboerne her i byen har kognitiv svikt i ulik grad. Beboere med kognitiv svikt har behov for nærhet, trygghet og tilstedeværende personell for å trygge, veilede, trøste, avlede og avverge utfordrende adferd i miljøet og mellom beboere.

Hver dag jobber ansatte med tillitsskapende tiltak i samspill med beboerne for å i det hele tatt komme i posisjon for å kunne gi hjelp til stell eller ernæring siden mange motsetter seg dette. Vold og trussel om vold fra beboere er en utfordring og antall avvik øker i seksjonen. Det er et arbeid som forutsetter påkoblede, våkne og friske ansatte som opplever at dem har tid og energi til å stå i disse psykiske og fysiske krevende oppgavene.

I Stortingsmelding 15 Leve hele livet satses det på kvalitet for eldre. Innsatsområdene er et aldersvennlig Norge, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Alle disse områdene inngår naturlig i sykehjemseksjonens arbeid, og vi har en ansattgruppe som strekker seg langt for å være med og bidra til utvikling og forbedring i tjenesten.

Ut av lite er mye godt utviklingsarbeid gjort de siste årene. Vi er innovative og heier på hverandre i ulike prosjektarbeid som bidrar til en bedre tjeneste. Sykehjemmene er praksissted for sykepleierstudenter, helsefagelever og lærlinger og sånn sett jobber vi kontinuerlig med rekruttering.

Politikere og den vanlige mann i gata er kanskje mest opptatt av at beboerne skal få deilig mat servert og meningsfulle dager med aktivitet, kultur og frisk luft. Det er slike fine ting oppgående mennesker med god helse lettest kan mene noe om ut fra egne ønsker og behov.

Vi som jobber i tjenesten ser at det er andre ting som står mer på spill dersom vi skal styre ned. Nattfasten forlenges (tid fra siste måltid kveld til første måltid morgen), morgenstellet drøyer utover formiddagen og kveldstell må starte tidlig på ettermiddag/kveld, tidkrevende måltider hvor beboere trenger hjelp til å spise blir kortet av for at alle skal kunne få, ikke alle får komme opp og sitte på toalett, færre toalettbesøk, færre dusj, medisinutdeling blir forskjøvet, viktige observasjoner overses på grunn av manglende fagkompetanse, dårligere rapportering og dokumentasjon, mindre tid til legevisitt, senere igangsatt behandling og fare for omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med aktivitet og trivsel og vi ser at det har betydning for hver og en som kan delta, men de grunnleggende behov for omsorg og pleie, ernæring og behandling må først dekkes av pleiepersonalet. Hva skal vi med god mat om vi ikke har tid til å sikre at maten faktisk blir spist. Hva skal vi med aktiviteter om vi ikke rekker hjelpe til med stell og medisiner før arrangementet?

Vi som enhetsledere opplever at det er den faglige forsvarligheten som står på spill. Sammen med våre ansatte balanserer vi på den hårfine linjen mellom det som er faglig forsvarlig og det som ikke er det. Vi mener faglig forsvarlighet må kunne defineres av fagutdannet helsepersonell og ledere, ikke ut fra antall klager sendt til fylkesmannen.

Ingen med faglig integritet og omsorgsfulle hjerter klarer å stå oppreist i en fysisk og psykisk krevende jobb over tid hvis ressursene mangler. Enhetslederne for seksjon for sykehjem er bekymret for at det gode utviklingen i sykehjemstjenesten stopper opp. Vi opplever at statusen ved å jobbe i sykehjem har økt de siste årene gjennom målrettet kvalitetsforbedring, kompetansebygging og faglig ledelse.

Vi er underveis til noe veldig bra! Vi fremmer personsentrert omsorg for beboerne, men det krever også en personsentrert personalomsorg. Vi er blitt gode på heltidskultur og fleksible arbeidstidsordninger. Ansatte beholdes ved at de opplever mening i jobben, mestring, medbestemmelse og at de ikke går på akkord med egne faglige og etiske standarder.

Dersom kutt gjennomføres er vi redd for at kompetente sykepleiere og helsefagarbeidere vil finne seg andre jobber, og det vil ta tiår å bygge opp igjen et så sterkt, positivt og engasjert fagmiljø som vi har i dag.

For å fremme aldersvennlige samfunn må også livets siste fase anerkjennes av samfunnet. Det krever ressurser og ikke minst vilje fra politikere og hele befolkningen å drive verdig og kvalitetsmessig forsvarlig sykehjemsomsorg.

Vi verner alle om noe - nå er det tid for å verne om sykehjemmene i kommunen.