Et økende antall mennesker deltar nå i ordskiftet om jernbane eller ikke nordover i landet. I pressen mobiliserer også noen få nøkkelpersoner febrilsk for å stoppe toget. De har sitt fokus på Narvik og Bodø og vil for sitt bare liv stoppe jernhesten før den når til Tromsø.

Andre vil til sjøs. Da har de ofte rederier eller skip som de mener ikke får nok last. Alle påberoper de seg miljø og økonomi, rumenske sjåfører, glatte trailerdekk og lange veier. Men alt gjelder bare fram til disse to stoppestedene i Nordland. Bodø og Narvik som eier det nordlige toget av i dag. Med seg har de statsministeren vår som mener det bor altfor lite folk her nord.

Det disse menneskene, Erna Solberg inkludert, aldri kommer til å forstå, er at spørsmålet om jernbane nordover eller ikke er hevet over brøker, desimaler og innbyggertall. Det står noe langt mer på spill. På en måte står det om vi skal være en fullverdig del av kongeriket Norge eller ikke. Hvorfor skal vi her nord bry oss om et land som ikke bryr seg om oss?

Man kan faktisk ikke regne på slikt som dette. Synserne rundt Bodø og Narvik bare later som om de forstår seg på fremtiden. Spørsmålet om jernbane har heller ikke noe med å gjøre om hvordan vi ser for oss eksportverdier og tilgjengelighet. Et snevert regnestykke blir alt for spinkelt til at vi kan tro på det.

Det er hvordan vi ser på oss selv som teller. Vil vi være et land som er i ett stykke og i kontakt med oss selv, eller vil vi være oppdelt, skrøpelig og ufullstendig? Vil vi, som Sverige, fullføre utbyggingen av faste miljøforbindelser som sitter der for alltid, eller skal dette tause skriket følge oss til graven?

Spaltist i iTromsø Herman Kristoffersen

I den svenske regjeringserklæringen seiler jernbanen av i dag opp som en stor vinner. «Just derførr» sier politikerne over grensen når de blir konfrontert med den grisgrendte bosettingen på begge sider av sporet deres. Den nordlige jernbanen skal nå fullføres der for å nå både samferdselsmålene og miljømålene til broderfolket. Hele landet skal brukes for å bygge fremtidens Sverige.

Hvis lederne i Sjømat Norge og Siva, som nå har misbrukt sin såkalt uavhengige rolle og gått ærender for jernbanene i Narvik og Bodø ikke skjønner dette, får det være deres egen sak. Vi ser dem i kortene og forstår godt hvilke bindinger dette dreier seg om.

At 80 prosent av folket i nord vil ha jernbaneforlengelse nordover avslører altså en betydelig større politisk innsikt enn det disse trangsynte meningsbærerne kan skilte med. Skremmende er det at husmannsånden har flyttet inn i ledelsen for Sjømat og Siva. Begge to er for viktige til å være ledet av dette trangsynet med adresse Nordland.

Så hva med politikerne som har det egentlige ansvaret her? De som skal målbære stemmene til folket sitt? Hvor er de og hvem lytter de til? Er det alle de livstrøtte gamlingene i kommentarfeltene som frykter at asfalten deres skal fordampe foran nesen deres som de hører på?

Og partifloraen? Er det virkelig bare SV som har programfestet å gjøre noe med jernbaneutbygginga nord i landet?

Hvor er miljøpartiene og de som alltid mener noe? Selv korkene på melkekartongene av organisk plast har fått større oppmerksomhet fra den kanten.

Og hva med det partiet som vi skulle bygge hele landet sammen med? Arbeiderpartiet. Vi trodde det skulle være stein og stål nederst og mennesker oppå, men i stedet er det blitt visne roser, tørrprat og stemmekveg av det.

Hva med Senterpartiet som godt kan risikere å få samferdselsministeren etter neste stortingsvalg? Hvor er de i denne saken?

Hva er det med denne jernbanen i nord? Er det blitt til et politisk dødskyss å programfeste den, enda et stort flertall av folket her nord er opptatt av den? Blir man useriøs av det? Passer en ikke inn i Oslomiljøet om man bare nevner den som en mulighet?

Er det historien som plager oss? Hele styret med jernbanen begynte faktisk med de helvetes tyskerne som skulle ha jernbane hele veien opp til Kirkenes. Krigsfanger i hopetall mistet livet i tunneler og veianlegg langs det lange Nordland fylke.

Utrolig hvor mange feilprioriteringer man foretok seg i disse få krigsårene som i tid egentlig bare rommer halvparten av en norsk veiplan i dette århundret. Nazisme på norsk var det. Er det dette som plager jernbanen av i dag?

Her i nord fins det noen få politikere som snakker jernbanens sak uten at de greier å få med seg partiene sine. Mange av oss har stemt på dem og forsøkt å bygge dem opp, men hva hjelper det?

De vi sender sørover til partilandsmøter, Stortinget og slikt, når ikke fram noen steder. Da må vi finne andre kandidater som er i stand til å stille spørsmålet skarpere. Som evner å stille seg på samme siden som folket og skape resultater vi er tjent med.

Vi trenger ikke mer kosesnakk og velvillige meninger i pressen fra disse, vi trenger å få programfestet jernbane i partiprogrammene deres. Nå!

Om dere leverer, så skal vi også. Ellers kan vi godt gi blaffen, vi også.