Vi som så vidt har råd til SALT i såret

Muligens har hasteetableringen av Ottar fra Lenvik-statuen – mot alle odds – vist hvordan det bør gjøres.
meninger

Administrasjonen og ordføreren har vært fullstendig på kollisjonskurs, men tirsdag satte sistnevnte ned foten og sa at det blir SALT-etablering ved Hålogaland Teater.

Forut for dette hadde administrasjonen gått langt i å forhindre kunstprosjektet fra å materialisere seg. Initiativtaker til SALT, Erlend Mogård Larsen, har tidligere lykkes med å få dette til både i Bodø og Oslo, men i en økonomisk trengt kommune som Tromsø, støtte han på kvist. Og ikke bare litt.

Siden formannskapet 8. januar sa ja til å legge det planlagte kunst- og kulturprosjektet SALT til den kommunale tomta mellom Framsenteret og Hålogaland Teater, har administrasjonen problematisert flere punkter ved etableringen på tomta.

Ifølge rapporten skal det angivelig påløpe kostnader på opp mot 240 millioner kroner å få dette til. Tilfellet er imidlertid at Havferd AS, som står bak SALT, ikke har levert en prosjektsøknad ennå, og at alt baserer seg på verst tenkelige antakelser om hvordan det kommer til å bli.

Administrasjonen mener det er problemer med sjøforurensning og lukt fra avløpsstasjon, og badeanlegget frarådes, på grunn av mulig giftig sigevann. I tillegg må man ta hensyn til Kvitebjørns borebrønnplaner og Troms Krafts høyspentkabel.

Omlegging av vann- og avløpstraseen via Strandveien har de beregnet til 18 millioner kroner og flytting av snødeponiet mener de vil koste 200 millioner kroner. Ifølge administrasjonen.

I tillegg kommer kostnadene med parkeringsplassene som forsvinner.

Havferd AS gjennomførte i 2016 en studie av mulige lokasjoner i Tromsø, men det var Tromsø kommune selv som pekte på lokasjonen mellom HT og Framsenteret. De ble bedt om å legge fram hvordan SALT kan se ut, ikke hvordan det skulle se ut.

Vel har man tatt for lite i når det gjaldt kostnadene med Badeland, men i SALT-kalkulasjonene virker det som om man har havnet i motsatt grøft. Et helårs badeanlegg i samarbeid med Kvitebjørn hadde vært morsomt å få til, men er ikke nødvendig for å få gjennomført SALT-prosjektet i Tromsø.

Planene til Kvitebjørn Varme er heller ikke i konflikt med et SALT-prosjekt på tomta. Mest snodig virker det dog at omleggingen av vann- og avløpstraseen via Strandveien er regnet som merkostnad i SALT-etableringen. Dette er imidlertid noe kommuneadministrasjonen har opplyst om at må gjøres i fremtiden – uavhengig et SALT-prosjekt.

Og 200 millioner i ekstrakostnader til brøyting? Jeg sier som tenåringen min: «Come on!». Hvordan i all verden har de kommet fram til en slik gigantsum?

Selv Kristin Røymo stusser over summene, og kritiserte administrasjonens saksfremlegg for å være unødvendig omfattende og problemorientert. Foreløpig har formannskapet vedtatt å legge prosjektet til den nevnte tomta, med åtte mot én stemme, men initiativtakeren våger ikke tro på at det skjer før han ser SALT ferdig bygd.

Hver gang noen prøver seg på å tenke stort, står folk i kø for å skyte ned planene. Egon Holstad pleier alltid å legge til, som en motvekt: «Kirkegårder verden over er fulle som følge av noens store tanker». Mogård Larsen har allerede beriket Tromsø med Rakettnatt-festivalen, men i Bodø er han ikke fullt så populær mann, etter at SALT-prosjektet blåste ned, som medførte en svær oppryddingsjobb. Samtidig er det ikke til å komme fra at stedene uten vyer er gørrkjedeligere.

Polar Zoo og Målselv Fjellandsby hadde ikke eksistert uten litt stormannsgalskap. Det samme gjelder Fjellheisen.

Enhver filleplass i Norge leter etter noe som gjør stedet til noe mer. På Tynset har man bygd Norges største spark, Senja hadde Senjatrollet og Stor-Elvdal overtok tronen for verdens største elgstatue fra den kanadiske byen Moose Jaw.

På min barndomsplass rushet man igjennom et vedtak om å bygge en statue i stein av Ottar fra Lenvik. Historikerne har strengt tatt kommet fram til at Ottar kom fra Kvaløya eller Hålogaland, men det stoppet ikke prosjektet. Nettopp derfor var det så viktig å få etablert ham som lenviking, før Tromsø hadde fått tatt hevd på ham.

Finnsnes har ikke så mange historiske skikkelser å vise til, så dette ble en viktig sak lokalt. At det for tromsøværinger fremstår som like absurd som å ta hevd på Halvdan Sivertsen – som strengt tatt var født i byen – får heller være.

Som en videreføring dukket det opp tanker om å etablere et Ottar Vikingland på Olaholmen, rett under brua. Opplevelsesparken antok man ville bringe 200.000 besøkende i året. Derfor ble det ekstra viktig å være først med statue av Ottar.

Rotary Finnsnes fikk på rekordtid samlet inn penger, og den lokale kunstneren Kjell Nergård tegnet skissene til gigantbysten i stein. Av kostnadsgrunner ble den så bestilt i Kina.

I 2005 var Ottar-statuen på plass. Kineserne hadde imidlertid gjort noen kulturelle tilpasninger, slik at den stolte, farlige vikingen var blitt litt kortere enn man hadde sett for seg. Ingen turte å si det, men Ottar så faktisk mer ut som en søt tusseladd.

Sikter man på månen, kommer man kanskje opp i et tre, heter det, og samme hvor mye latter statuen måtte frembringe, vil Ottar til evig tid være fra Lenvik.

Moralen får være at selv om et kunstprosjekt ikke blir fullstendig slik man kunne ønske seg, vil det uansett fylle en funksjon. Derfor er det også viktig at noen slike blir bygd.