Siden administrasjonen i Tromsø kommune før påsken la fram forslag til hvor det kunne kuttes for å nå budsjettmålene til kommunen, har det kommet en rekke innlegg fra ansatte og pårørende som merker hvor skoen trykker i tjenesten. Som politiker i kommunen har det vært flott å lese om de erfaringene som gjøres, og ikke minst om hvor mye godt arbeid som gjøres av de fagpersonene som jobber med helse- og omsorgstjenester i kommunen.

Like før påske var jeg på besøk hos en av hjemmetjenestens avdelinger på Kvaløya. Jeg ble med ut og møtte flere personer som mottar tjenester, folk som bor ute i distriktet og som trenger hjelp til noen ting i hverdagen. Erfaringen min fra noen timer med både de som mottar og de som yter tjenesten er den samme som mange har delt de siste ukene:

• Det gjøres enormt mye godt arbeid.

• Det er ingen luksus som tilbys, men gode og faglig forsvarlige tilbud.

• Det er ikke gjennomførbart å kutte ned til beinet i helsetjenestene i Tromsø.

På kort sikt vil man få en tjeneste hvor tilbudet de ansatte gir er faglig uforsvarlig, og hvor pårørende er redde for om sine familiemedlemmer og venner får det de behøver. Men på lengre sikt vil ikke forslagene gi oss det vi behøver for å få bedre økonomi i helse- og omsorgstjenestene!

Avdelingen jeg besøkte gjør det meste godt. Lavt sykefravær, god fagdekning, godt arbeidsmiljø og ikke overflødig vikarbruk. Det er ikke noe å kutte i! Og de holder til på Kvaløya, hvor tiden man bruker i bil må være en stor del av tiden man bruker. Det kommer vi oss ikke unna, når vi sammenligner oss med kommuner av mindre størrelse hvor folk bor tettere.

Reduksjon i bemannings- og kompetansekrav, nedleggelse av korttidsplasser på sykehjem og helsehuset og andre tiltak som forverrer trivselen og livskvaliteten for dem som bruker kommunens helsetjenester vil føre til flere med større behov senere. Det er det man kan kalle «sparing til utgifts ervervelse»: Man sparer seg til fant, og så slår det tilbake senere.

Løsningene som vil føre til bedre drift og bedre økonomi på lengre sikt er ikke de som er foreslått. Det som vil fungere på sikt er blant annet investeringer i bedre botilbud, bedre rekruttering og høyere fagdekning, økt fokus på forebygging med flere og bedre dagsentre og bedre terapeut-tilbud, økt hjelp og avlastning til pårørende med flere korttidsplasser og veiledning. På mye av dette ligger Tromsø kommune langt bak der vi burde være, og det er en situasjon som gjør kostnadene mye større. Det går ikke å løse utfordringene uten mer investeringer i botilbud og høyere lønn som gjør kommunen konkurransedyktig med UNN.

Det viktigste er at folk i Tromsø kommune får et godt helse- og omsorgstilbud, ikke å nå budsjettrammen for 2019 på denne sektoren. Det er min og Rødts klare innstilling når vi skal behandle budsjett-rapporteringen på kommunestyrets møte i mai. Vi ser nå at det er mye som gjøres veldig bra. Hele avdelingen har en drift som ligger 80–90 millioner mindre på årsbasis enn det gjorde i desember.

Det er altså mye som blir bedre allerede og vi må snakke den innsatsen som legges ned mer opp! Det var en tillitsvalgt som en gang sa til meg at ansatte hadde inntrykk av at noen trodde de «satt i hjørnet og klippet sund tusenlapper på jobb». Med de mange elendighetsbeskrivelsene av tjenesten kan jeg skjønne hvorfor det føles sånn, og at det tærer på arbeidshverdagen. Sånn kan vi ikke ha det.

Vi er avhengig av at kostnadene til helse og omsorg i Tromsø ikke har en galopperende vekst hvert år, for å kunne gi gode tjenester i Tromsø kommune i lang tid fremover. I alle fall så lenge tilskuddene fra staten og regjeringen fortsatt ikke er høye nok og tilpasset alle de oppgavene kommunen er fullført. Men de foreslåtte nedskjæringene tar oss ikke til den situasjonen vi må være i, om vi sammen skal få til bedre tjenester i kommunen vår.

Når Norges sykepleierforbund og Fagforbundet i Tromsø arrangerer markering mot de foreslåtte kuttene 2. mai, kommer i alle fall jeg til å stille opp for å være med å markere hvilken dårlig idé disse kuttforslagene er.