Denne vinteren har gitt oss en ellevill kamp om seriegullet i England mellom Manchester City og Liverpool, samt noen svært minnerike oppgjør i Champions League. Hver eneste uke har vi kunnet sette oss tilbake i sofaen og se verdens beste spillere trylle med ball. Nå som våren endelig er her, og fotballen ruller på våre egne breddegrader, hører man tidvis folk klage på nivået, som på ingen måte kan sammenlignes med det vi har sett på tv.

Jeg mener at det er et viktig poeng som overses i så måte: Champions League, Premier League og La Liga er ikke fotball. Ja, det er kunst, underholdning fra øverste hylle og stor idrett, men akkurat som Star Wars ikke gir et realistisk bilde av romfart, må vi forstå at den internasjonale fotballen vi ser på fjernsyn er en fiksjon. Det Barcelona holder på har like mye med norsk fotball å gjøre, som Game of Thrones har med en krangel i et borettslagsstyre.

Når sant skal sies, er egentlig også eliteserien litt i overkant. Spillerne har lønn for å spille, trener daglig og har fysiske og psykiske forutsetninger for å drive idrett. Derfor er det så utrolig viktig at vi ikke mister synet av hva fotball egentlig er!

Fotball er folkets

sport. Fotball er draktsett med avrevne numre på ryggen og reklame for et firma som gikk konkurs høsten 2006, avispapir som leggbeskyttere og at den ellevte spilleren kommer direkte fra jobb og skifter på sidelinja idet dommeren blåser i gang kampen.

Ronny Bratten Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Fotball er motvind i begge omganger, garderober uten varmtvann og baner med nedoverbakke på den ene siden, og slak stigning på den andre.

Det er dommere som for lengst har passert seksti, utstyrt med progressive briller og begynnende nedsatt hørsel, som dømmer kampene fra midtsirkelen, og likevel har kontroll. Det er den nervøse femtenåringen som dømmer sin første seniorkamp, og som deler ut kort til karer som kunne vært faren hans.

Det er i breddefotballen du treffer på de virkelige interessante spillerne. Alle lag har for eksempel et tidligere stortalent, som garantert ville spilt i eliteserien, hadde det ikke vært for en lei kneskade i sekstenårsalderen.

De fleste stiller også med «den ruvende midtstopperen», normalt sett laget største og tregeste spiller. Han vinner alle hodedueller, og tilbringer ellers kampene med å sparke ballen på skogen og bli fraløpt. «Den ruvende midtstopperen» er gjerne fanatisk opptatt av at midtbanespillerne skal følge løp, slik at han selv slipper å bevege seg.

«Den unge vingen» er en annen typisk figur. Han har gjerne akkurat blitt gammel nok til seniorfotball, og har blitt plassert på en flanke fordi han er tynn, ung og rask. «Den unge vingen» får aldri ballen, men til gjengjeld rikelig med kjeft for den ene gangen han glemmer å følge motstandernes back, noe «den ruvende midtstopperen» ikke kommer til å gi han noen anledning til å glemme.

Sentralt på midtbanen finner du «midtbanesliteren». Han er for gammel til å være ung ving, og for lav til å være ruvende midtstopper. Dette kompenserer «midtbanesliteren» med å løpe langt, om ikke akkurat spesielt fort. «Midtbanesliteren» har seks ballberøringer hver omgang, hvorav tre er dårlige mottak, to er mislykkede taklinger og én er en pasning ut over sidelinjen. Alle elsker «midtbanesliteren», siden han er en av få som orker å løpe.

Lagene trenes normalt sett av menn som prøver å overbevise seg selv om at det er like gøy å være trener som spiller, men innerst inne vet de at det er en løgn. Breddefotballtreneren har en ekstremt krevende jobb, og må turnere kravstore, men treningssky spillere og illsinte mødre som mener guttungen på 22 burde spille fast.

I løpet av sesongen slutter vanligvis oppmenn, hjelpetrenere og materialforvaltere og til slutt vasker han draktene, kjøper isposer, er sjåfør til kamp og må til slutt spille den siste seriekampen sjøl fordi den siste tilgjengelige spilleren påstår han måtte på jobb med fem minutts varsel en lørdag i oktober.

Det er det som er fotball.

Den gode nyheten er at stort sett hvor du måtte befinne deg i kommunen, finnes det et lag å heie på. Skarven, Blåmann, Storelva, Kvaløya, Ulfstind, Krokelvdalen, Reinen, Ramfjord, Skognes, Ullsfjord, eller et av de mange lagene på Tromsøya som Stakkevollan, Hamna, Kvæsma, Skarp, Hamna og Tromsøysund, setter straks i gang sesongen og tar med glede imot publikum.

Kanskje har du en slektning eller kjenning på et lag i nærheten? Uansett er det bare å finne deg et lag i din geografiske nærhet og møte opp på kamp. Lagoppstillingene er tilgjengelig på fotballforbundets nettsider, og etter et par kamper har du garantert blitt kjent med spillerne på ditt lag. Du kommer til å juble for mål, og fortvile over tap på overtid. Det er i breddefotballen du vil se de sykeste scoringene, de rareste situasjonene, de underligste dommeravgjørelsene og det største engasjementet.

Det skjer gradvis, men plutselig vil du erkjenne at du kanskje gleder deg mer til ditt lokale lags kamper enn til Champions League på tv. Før høsten er her, vil du dra på bortekamp for å se om laget ditt kan avansere til en åttendeplass på tabellen og før siste spark på ballen er gjort i årets sesong vil du ha kjøpt enorme mengder tynn traktekaffe, nystekte vafler og sprukne Mydlandspølser.

Breddefotballen starter denne helgen for fullt på en bane nær deg. Støtt ditt lokale lag. Gå på kamp.

Det er det som er fotball.